«Hensynet til de som er vanskeligstilte på boligmarkedet må veie tyngre enn hensynet til å opprettholde boligstiftelsen»

Hva er viktigst – hensynet til de som er vanskeligstilt på boligmarkedet eller en organisasjonsform som er utgått på dato?

Svaret er rimelig opplagt. Hensynet til de som er vanskeligstilte på boligmarkedet må veie tyngre enn hensynet til å opprettholde en organisasjonsform som i sin tid ble valgt som følge av de rettslige og økonomiske rammene som da gjaldt.

Det kom inn en bestemmelse i loven i desember i fjor som gjør det mulig å oppheve boligstiftelser som er opprettet av kommuner. Vedtaket om å oppheve en boligstiftelse må treffes innen 31. desember 2028 dersom det anses som formålstjenlig.

Formålet med opprettelsen av boligstiftelsen var først og fremst å skaffe boliger til utsatte grupper som er vanskeligstilte på boligmarkedet.

Utviklingen i regelverket knyttet til statsstøtte, tildeling av investeringstilskudd fra Husbanken og forsterkning av kommunens boligsosiale arbeid, har gjort det mer og mer krevende å drive det boligsosiale arbeidet gjennom en stiftelse.

Med stiftelsesloven av 2001 ble selvstendighetskravet lovfestet, og kravet til reell avstand mellom kommunen og stiftelsen ble tydeligere.

Bruk av stiftelsesformen reduserer også det boligsosiale handlingsrommet til kommunen.

Offentlig finansierte velferdsordninger skal være med på å dekke utgifter til å leie egnet bolig for de som ikke har tilstrekkelige inntekter til å dekke alle utgiftene selv. Dette taler for at kommunen direkte skal kunne påvirke hvordan det boligsosiale arbeidet organiseres.

Det er uheldig at kommunen har ansvar for å oppfylle de formålene som stiftelsen ivaretar, samtidig som kommunen ikke har noen formell mulighet til å påvirke hvordan stiftelsen løser oppgaven.

Staten anbefalte i 1987 kommunene å opprette boligstiftelser, og det ble innført økonomiske insentiver for å få kommunene til å velge denne organisasjonsformen. Dette gjorde at mange kommuner la sitt boligsosiale arbeid til de nyopprettede boligstiftelsene. Imidlertid er de økonomiske insentivene som lå til grunn for opprettelsen bortfalt.

I kommunestyre sak 3/23, Utvikling og utvidelse av botilbud til personer som har behov for tjenester og tilrettelagt botilbud, anmoder kommunestyret om at det etableres kontakt med Boligstiftelsen med sikte på å realisere prosjektet i fellesskap, men forutsatt at kommunen får investeringstilskudd fra Husbanken.

Vedtaket ført i pennen av posisjonspartiene tar i nevneverdig grad ikke inn over seg at muligheten til videretildeling av investeringstilskudd fra Husbanken er falt bort.

Med stiftelsesloven av 2001 ble selvstendighetskravet lovfestet, men det kan virke som om forståelsen av selvstendighetskravet er noe mangelfull.

Sortland Venstre vil i forbindelse med behandling av budsjettet og økonomiplanen forsøke å få flertallet til å forstå at hensynet til utsatte grupper som er vanskeligstilte på boligmarkedet må veie tyngre enn hensynet til å opprettholde boligstiftelsen.

En avvikling av boligstiftelsen vil kunne medvirke til at kommunen kan skaffe og forvalte boliger på en mer effektiv og økonomisk måte, og samtidig frigjøre ressurser som kan realisere andre formål.

Etterspørselen etter helse og omsorgstjenester øker samtidig som ressurstilgangen reduseres. Ressursene som frigjøres kan med fordel benyttes til å avhjelpe den reduserte ressurstilgangen.