Jeg skulle gjerne ha delt lokalsykehuset mitt med lofotværingene.
Hadde det bare vært kort vei.
Hadde det bare vært en svipptur fra Lofoten til Vesterålen, skulle jeg gjerne ha delt lokalsykehuset mitt med alle som bor der.
Hadde det bare ikke vært timevis i bil, over 180 kilometer for noen – og nesten 130 kilometer lenger enn til Gravdal sykehus, på svingete veier og med fergekø.
Da kunne de gjerne fått føde her, og selvsagt også fått behandling og akutt hjelp når det hasta som mest.
Ingen problem. Det skulle bare mangle.
Hadde det bare vært plass.
Jeg skulle gjerne ha delt lokalsykehuset mitt, på Stokmarknes her i Vesterålen, hadde det bare vært plass til alle fra Lofoten der.
Hadde det bare vært plass til alle som skal føde og alle som trenger akutthjelp fra Lofoten, i tillegg til alle fra Vesterålen.
Hadde det ikke allerede vært trangt, allerede så overfylt at masse pasienter fra Vesterålen måtte bo på gangen, ikke fikk rom fordi det var fullt på alle, fordi hjemkommunene i Vesterålen ofte ikke kunne ta imot pasientene, da hadde jeg sagt: bare kom. Ingen problem. Det skulle bare mangle å dele på lokalsykehuset.
Da hadde jeg ønska alle fra Lofoten hjertelig velkommen som pasienter på lokalsykehuset mitt.
Hadde bare alle hatt god tid.
Jeg skulle gjerne ha delt lokalsykehuset mitt, hadde bare alle på sykehuset hatt rikelig med tid.
Hadde de bare hatt tid til å ta imot enda flere fødende, akutt syke, og pasienter som holdt på å blø i hjel. Da hadde jeg ønska alle fra Lofoten hjertelig velkommen.
Bare alle som jobber der hadde hatt tid, hatt flere timer i døgnet, hatt alt for lite å gjøre, ikke vært utslitte og overarbeida, skulle jeg gjerne delt lokalsykehuset mitt med lofotværingene.
Det hadde ikke vært det minste problem. Det skulle bare mangle.
Hadde det bare alltid vært godvær.
Jeg skulle gjerne ha delt lokalsykehuset mitt med alle i Lofoten, hadde det bare alltid vært sol og vindstille, aldri storm eller glatte veier, aldri innstilte ferger, aldri rasfare og aldri helikoptre som ikke kunne lette eller lande.
Hadde jeg visst at alle fra Lofoten som trengte akutthjelp, som skulle føde og som trengte behandling, kom seg trygt og raskt fram i et evig godvær, da hadde jeg mer enn gjerne ønska lofotværingene velkommen til lokalsykehuset her i Vesterålen.
Det skulle bare mangle.
Hadde vi bare ønska oss færre folk.
Jeg skulle gjerne delt lokalsykehuset mitt, hadde det bare vært sånn at alle ønska seg færre innbyggere i Lofoten og Vesterålen.
Hadde vi ikke så sårt trengt mer arbeidskraft, flere skattebetalere, flere naboer, flere barn og unge, flere nyutdanna, flere «heimfløttera» og tilflyttere, da hadde jeg tenkt: ikke så dumt. Legg ned, slå sammen.
Da hadde det ikke vært så farlig om folk synes det var attraktivt og trygt å bo her.
Da skulle det bare mangle å dele lokalsykehuset med naboregionen.
Hadde bare eldrebølgen aldri kommet.
Jeg skulle gjerne delt lokalsykehuset mitt, hadde vi bare ikke hatt en stor eldrebølge på vei.
Hadde ikke Lofoten og Vesterålen hatt så mange eldre, som trenger lokalsykehuset mer enn de fleste, som ofte ikke har helse til å få behandling langt unna, da hadde det kanskje vært en idé å dele lokalsykehuset med lofotværingene.
Hadde jeg visst at alle fra Lofoten som trengte akutthjelp, som skulle føde og som trengte behandling, kom seg trygt og raskt fram i et evig godvær, da hadde jeg mer enn gjerne ønska lofotværingene velkommen til lokalsykehuset
Hadde bare fagpersonene strømmet til.
Jeg skulle gjerne delt lokalsykehuset mitt med lofotværingene, hadde bare dét vært løsninga på å styrke fagmiljøene.
Hadde det bare vært så enkelt å skaffe flere fagpersoner til sykehusene i nord, så enkelt som å legge ned noen sykehus, oppløse etablerte fagmiljø i etablerte lokalmiljø, flytte og sentralisere, da hadde jeg sagt: god idé, kjør på.
Og jeg hadde ønska dem velkommen. Både fagpersoner og pasienter. Fra hele Lofoten.
Hadde det bare aldri vært akutt.
Jeg skulle gjerne ønska alle lofotværingene velkommen til lokalsykehuset mitt, hadde de bare aldri blitt akutt syke, og aldri født barn.
Hadde de bare behov for rutinekontroller, poliklinikk eller blodprøver som ikke hasta så alt for mye, da hadde jeg sagt: kom til oss.
Da hadde jeg med glede delt lokalsykehuset. Det skulle bare mangle.
Nei.
Sånn er det ikke. Sånn kan vi ikke ha det.
Jeg ønsker selvsagt alle fra Lofoten, eller fra hvor som helst ellers, velkommen til sykehuset vi har i Vesterålen – hvis de selv ønsker. Vi har fritt sykehusvalg i Norge.
Men de skal ikke tvinges hit, og de skal ikke måtte reise så langt når det er akutt.
Akutt. Det ligger i ordet, det må være nært, som Espen Bless Stenberg så korrekt skrev det på Nordnorsk Debatt.
Et akuttmottak som er plassert over 180 kilometer unna der folk bor, inkludert en fergetur, det har mista sin funksjon som akuttmottak.
Et fødetilbud som det tar over fire timer å komme seg til, det er ikke lenger et forsvarlig fødetilbud.
Et lokalsykehus som allerede har for få rom til alle som trenger det, som allerede har pasienter i gangene, og ansatte som løper i de samme gangene, det bør ikke måtte være klar til å ta imot en hel region til.
Et helsevesen og deres tillitsvalgte, og masse leger som sier tydelig ifra om at løsninga på problemene i Helse Nord ikke er å legge ned lokalsykehus, de må bli hørt. Av styret i Helse Nord, som nå skal behandle forslaget, og av politikerne som får det i hånda til våren en gang.
Helseministeren sier hun «har møtt fakkeltog før», men at hun forstår engasjementet for lokalsykehuset.
Hun bør også forstå hvor engasjementet kommer fra, at forslaget ikke gir mening. Ikke for samfunnssikkerhet, ikke for samfunnsøkonomi, ikke for alle som skal leve i lokalsamfunnene.
Så bør Helse Nords endelige forslag behandles deretter. Det skulle bare mangle.