Vi trenger å regulere både produksjon og marked for norsk mat. Og vi trenger et sterkt importvern for å kunne utnytte de norske ressursene best mulig, for å øke sjølforsyninga av norsk mat.

Fremskrittspartiet foreslår å avvikle ordningen med markedsregulatorer i landbruket. Grunnen skal være at det er bukken som passer havresekken. I lovforslaget hevder de at de statlige reguleringene har gått ut over innovasjonsevnen og ført til høyere priser for forbrukerne. I sum har dette gitt mindre matproduksjon enn man ellers kunne hatt gjennom en nedregulert produksjon.

Konkrete eksempler fra deres regjeringstid er økning av taket på melkekvotene, forenkling av tilskuddssystemet for sau som gav produksjonsvekst, en aktiv satsing for å få økt produksjonen av storfekjøtt og stimulans til økt konkurranse i meierisektoren.

Å avvikle reguleringen vil selvfølgelig gi økt produksjon og kan gi økt pris når det er marked for det, men det er ingen brukbar løsning idet markedet blir mettet og avsetningen stopper opp. Uten reguleringsordninger vil det bli overproduksjon, og resultatet av det blir prisnedgang.

I dag dekker ikke pris til bonde produksjonskostnadene. Da ligger det ingen stimulans til rask produksjonsøkning av melk, selv om markedet gir rom for det. Dette er grunnen til manglende respons på økte produksjonsmuligheter fra sist sommer.

FrP angriper ordningen med markedsregulator med bakgrunn i at det en periode har vært underdekning på egg og melk. Men både TINE og Nortura har fulgt reglene her, og bedt om økt import. Så det er ikke her problemet ligger. Istedenfor at dette er bukken som passer havresekken er det i stedet å rette baker for smed.

Underdekningen av egg skyldes i hovedsak smitteutbrudd hos særlig en stor produsent i utlandet, med påfølgende stopp i produksjonen, og har derfor ingenting med manglende regulering å gjøre. Det er heller et varsko om hvor sårbare gigantprodusenter er når det kommer til matvaresikkerhet.

TINE har plikt til å hente melk fra alle melkebruk i Norge, enten de ligger på den ytterste øy eller i den innerste dal. Deres konkurrenter har ikke denne plikten og kan velge og vrake i hvem de vil hente hos. TINE har også leveringsplikt til sine konkurrenter. Mens TINE må hente melk hver tredje dag året rundt kan Q og Synnøve Finden stenge ned sin produksjon f.eks. fra jul til over nyttår eller i påskeuka. Kostnadene for dette må TINE ta.

Hvorfor er det slik? TINE er Norges største aktør i meieribransjen med en andel på over 75 % og da sier regelverket at TINE er pålagt rollen som markedsregulator.

TINEs markedsregulatorrolle og henteplikt over hele landet er helt nødvendig for å sikre en mest mulig stabil melke- og matproduksjon og ei god utnytting av matressursene. Vi har i senere tid også sett viktigheten av matberedskap med store uroligheter og smittespredning rundt om i verden.

For å sikre at alle leverandører får lik melkepris finnes PU-ordninga (prisutjevningsordninga). Dette er midler som betales inn til ordninga i form av en avgift fra alle meierier.

TINE og staten fastsetter pris til produsent før kvoteårets start, dette legger også grunnlaget for konkurrentenes råvarepris. Dersom TINE går med overskudd gir det grunnlag for etterbetaling til TINEs leverandører på x antall øre slik at TINEs råvarepris kommer over konkurrentenes pris. Her trer PU-ordninga inn og TINEs konkurrenter kan stikke sugerøret ned i PU-potten og gi sine leverandører etterbetaling uten å berøre overskuddet til meieriet, og overskuddet i selskapet går rett i lomma på aksjeeierne som i all hovedsak er store matvarekjeder.

Vi kan ikke godta at konkurrenter først skal skumme fløten og så deretter ha særfordeler som styrker aksjeeierne i stedet for leverandørene.