Dette er en uttalelse fra årsmøtet i Sykehusets venner Vesterålen, sendt inn av styreleder Ingvill Hovlund.

Politikerne må ta ansvar – Sykehusstrukturen i nord er for viktig til at den skal bestemmes av foretaket

Kampen om lokalsykehusene har egentlig pågått i flere tiår, da forslag om fraksjonering og sentralisering av oppgaver kommer til omkamp med jevne mellomrom.

I 2023-24 står kampen om et fullverdig sykehus ved Vesterålens 8 psykiatri senger, rehabiliteringsenheten, at Lofoten sykehus skal få bestå som sykehus og at Narvik sykehus får beholde sine akuttfunksjoner og fødeavdelinger.

Lokalsykehusene ble strategisk plassert i sin tid ut fra befolkning, demografisk utvikling og meteorologiske forhold. Lite har endret seg frem til i dag. Dette har hele alltid vært en lokaliseringsdebatt med distriktsfiendtlig fokus, og ikke en debatt for hvor skoen trykker og hvordan man kan løse eller organisere problemområder på lokal basis gjennom lokale tiltak.

Istedenfor skal oppgaver sentraliseres til de to største sykehusene, Bodø og Tromsø, som begge er de to største pengeslukene med hensyn til ressursbruk gjennom vikarbyrå, og som sliter med rekruttering på sine områder. Hvordan kan nedleggelser av funksjoner og sykehus i distriktene endre dette?

Ansatte kan ikke flyttes på som puslespillbrikker uten egen vilje til der helse nord eller politikerne mener at behovet er størst. Lokal tilhørighet har faktisk betydning i ulike varianter for dem som har valgt å jobbe og bosette seg her. Hvis fagpersonell må flyttes på, kan det tenkes at de ønsker å flytte til andre fagmiljøer og til et annet klima enn det Bodø og Tromsø kan tilby.

I tillegg vet vi gjennom forskning at 95% av pasienter med behandlingsbehov blir ferdigbehandlet i kommunehelsetjenesten eller ved lokalsykehuset, mens om lag 5% er i behov av behandling på større sykehus. Verken Bodø eller Tromsø har kapasitet til å fungere som lokalsykehus også for våre regioner i tillegg til sine egne. Hvor er spørsmålet om fristbrudd og rekruttering da?

Innen psykiatri vet vi at lokale behandlingsmuligheter er av betydning for at de med behov for behandling velger å motta hjelp. En sentralisering av slike tilbud vil dermed medføre underbehandling ute i distriktene.

Nord-Norge er en landsdel som forvalter en stor del av Norges brutto nasjonalinntekt, likevel kan helse, trygghet og samfunnsutvikling strykes ut med et pennestrøk av makteliten i Helse Nord og av rikspolitikere uten særlig lokalkunnskap eller involvering av kommunene som eventuelt rammes.

Fremtidens helsetjenester må sees i sammenheng og ikke stat versus kommune. Helse Nord og helseministeren er fullstendig i utakt med folkets ønsker og fremtidens behov, og behandler nordområdene med en hard og stemoderlig hånd. Nord-Norge har reist seg og nekter å sette seg igjen.

Vi står samlet om hverandre og helsetilbudene vi har, på tvers av regioner, og viser med dette at sammen står vi sterkt og støtt, og at vi ikke lar oss splitte. Vi tar ikke lengre til takke med kun smuler fra styrets eller politikernes bord. Helse kan ikke styres som en butikk hvor varene er midlertidig ute av sortimentet fordi regjeringen i utgangspunktet har lagt til grunn stor underbudsjettering.

Kampen for trygghet, gode helsetjenester og samfunnsutvikling fortsetter.

Vi krever

  • At døgnenheten i Lofoten og Vesterålen distriktspsykiatriske senter (LOVe DPS) får bestå.

Vi krever

  • At rehabiliteringsenheten ved Nordlandssykehuset Vesterålen får bestå.

Vi krever

  • At det jobbes strukturert for rekruttering og for å beholde den kompetansen vi har og har behov for fremover, for å opprettholde dagens funksjoner på alle lokalsykehusene.

Vi krever

  • Transparens i foretaket for bruken av friske midler Helse Nord ble tildelt over statsbudsjettet, i form av 250 millioner.

Vi krever

  • Et oppgjør med foretaksmodellen, og at lokalsykehusene føres tilbake under lokal styring.