Jeg har hilst på damen som figurerer i følgende historie. Og han som har fortalt den til meg er min onkel, en ekstremt humoristisk anlagt kjernekar. Han mener det beste med opptrinnet som skal beskrives, er at hvert eneste ord er så sant som det nå skal skrives:
Det er en godt voksen dame vi nå skal berette om her på VOL. Hun er vel i slutten av 60- eller begynnelsen av 70-årene i det vi møter henne. Hun vet jo selvsagt ikke at vi følger med på hva hun driver med, eller at det hun gjør skal bli en ”snakkis”, for å bruke et moderne uttrykk.
I alle fall: Damen er kommet hjem til huset sitt i bygda der hun bor. Huset er ikke det eneste i bygda, men det er etter hva vi erfarer det eneste huset det bor folk i. Damen bor altså i huset, og hun bor alene. Mannen er død for mange år siden.
Dette er en driftig dame. Hun har vært borte på reise, og kommer seint hjem. Det er en kjølig høstkveld, og det er nok sikkert begynt å skumre. Hun får fyr i ovnen på kjøkkenet, og gjør klar en kjele med kjøttsuppe. Snart putrer suppa forsiktig på ovnen.
Vår venninne tar seg en tur opp på loftet, og rydder på plass noen klær. Med ett finner hun nøkkelen til soverommet sitt, en nøkkel som har vært borte en tid. – Sikkert barnebarna som har gjemt den på et lurt sted, tenker hun. Hun prøver nøkkelen i soveromsdøra. Hun liker helst å låse den døra når hun sover. Det er jo litt ensomt her ute.
Hun går inn i soverommet, og tester nøkkelen fra innsiden også. Joda, døra lar seg låse. Så tar historien en uventet vending. For nøkkelen slår seg vrang, eller kanskje låsen. Ikke vet vi, men døra lar seg i alle fall ikke åpne. Nå aner damen uråd. Det er langt ned til bakken. Kjøttsuppa står på kok, og hun er mutters alene, langt fra folk.
Det er bare ett å gjøre. Hun kommer seg ikke ut døra, ergo må hun ut vinduet. Hun finner et pledd, som hun knyter fast i sengebeinet. Men pleddet rekker knapt ut vinduet. Ellers er det spartansk her inne. Selvsagt er her ingen tau eller brannstige. Ingen saks til å skjære laken i strimler med. Gode råd er dyre. Strømpebukser er det ikke. Damen vrenger av seg strømpebuksene, mens hun ser seg stjålent omkring.
Strømpebuksa knytes fast i pleddet, og vår venninne slipper rømningsutstyret ut av vinduet. Hun er litt betenkt da hun ser at det fortsatt er langt igjen til bakken. Men så langt kan det vel ikke være… Hun tar et godt tak i pleddet, og baler seg ut av vinduet med rompa først. Så firer hun seg sakte ned.
Ved enden av strømpebuksa ser vår venninne ned, og oppdager at hun slett ikke er nært og trygt Moder Jord. Men valg har hun ikke. Hun biter tennene sammen, lukker øynene – og slipper. Hun treffer den frosthvite bakken med et dunk, og tumler om kull. Hun trekker pusten i noen hvinende drag, åpner øynene, og leer forsiktig på tærne. Lem etter lem beveges, og hun oppdager til sin glede at ikke noe virker å være brukket.
Så går hun bort til utgangsdøra for å åpne den. Men, akk. Hun har låst døra for kvelden. Og kjøttsuppa står fortsatt på kok. Hun beveger seg rundt huset, kjenner at panikken begynner å bre seg. Tenk om suppa tørrkoker, og det tar fyr der inne? Aldri har vel brannvesenet hatt lengre vei til en slukkejobb. Og hvordan skal hun få varslet dem?
Hun tar seg en runde rundt huset, og oppdager gledesstrålende at et av de andre vinduene i andreetasje er åpent for lufting. Hun løper inn i vedskjulet, og drar med seg en stige. Men, akk igjen. Stigen er altfor kort. Hun må få ut den store malerstigen. Den rekker helt opp, vet hun.
Dessverre er den stigen plassert bak hele vinterens forsyning med kappet og stablet ved, møysommelig plassert der, av mor sjøl. Så må den nå hardt prøvede kvinnen stable om all veden, før hun endelig får ut stigen.
Så drar hun med seg droget av en stige rundt huset, og får den med mye slit og strev opp mot veggen. Denne stigen er selvsagt altfor lang. Vår venninne, som vi heretter ærbødig kaller Heltinnen, biter tennene sammen igjen, og lemper stigen en god meter til høyre. Hun har en plan.
Heltinnen klatrer stigen oppover til hun er på høyde med vinduet. Hun lener seg godt over, får av haspen, og skræver det hun er kjerring for. En livsfarlig manøver, selvsagt, og ikke noe hun hadde sett for seg hun skulle gjøre verken her, eller i det hinsidige.
Vår Heltinne har nok nå mistet alle sine hemninger, for hun slenger seg innover, får grepet fatt der hun må, velter seg inn vinduet, og ramler ned på gulvet. Hun har klart det. Heltinnen løper ned trappene, og inn på kjøkkenet.
Gudskjelov! Suppa er nok litt tørr. Men den er ikke tørrkokt. Og det lukter slett ikke svidd av den. Vår Heltinne er utslitt. Et blikk på klokken forteller at den nå er blitt halv fem om morgenen.
Da hun er i telefonen med sin datter en tid senere, og er kommet så langt i historien, spør datteren: Men, Mor – da gikk du vel og la deg? Svaret kom kontant:
- Næhei! Da spiste æ kjøttsuppa!