«Bruden er vakker, men gift med en annen mann»

Slik var tilbakemeldinga fra en delegasjon den tidlige sionistbevegelsen hadde sendt til Palestina på slutten av 1800-tallet. Poenget var at Palestina allerede var befolka. Det var ikke rom for etablering av noen jødisk stat her. Med mindre man kvitta seg med de innfødte.

Å kvitte seg med de innfødte skulle nettopp bli strategien for sionistbevegelsen. Eller som den israelske historikeren Ilan Pappe skriver i boka «Ti myter om Israel» (2018):

«Sionismen var en kolonibevegelse for bosettere, ikke så ulikt de europeiske bevegelsene som koloniserte Nor- og Sør-Amerika, Sør-Afrika, Australia og New-Zealand.»

750.000 palestinere ble fordrevet fra sine heimer i forbindelse med opprettinga av den jødiske staten i 1948. Det var ei planlagt fordriving. Og for sionistene ei nødvendig fordriving. Som ble iverksatt med terror og krig. For det var ikke slik at palestinerne dro frivillig på oppfordring fra arabiske ledere, slik Israel har hevda. Både israelske og palestinske historikere har påvist at den påståtte frivillige flukten kun er en av de mange sionistiske mytene.

De fordrevne palestinerne hadde etter internasjonal folkerett en soleklar rett til å vende tilbake. Denne retten har Israel i 70 år nekta dem. Og det internasjonale samfunnet har knapt løfta en finger for å tvinge Israel til å etterleve denne retten. I stedet har USA og Vesten vært opptatt av å understøtte den nye kolonistaten militært, økonomisk og politisk. Samtidig som palestinerne gjennom fleire generasjoner har frista en ublid tilværelse som flyktninger.

På 70 års dagen for kolonistaten markeres også flyttinga av USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. At den østlige delen av Jerusalem ble okkupert av Israel og seinere ble annektert, affiserer ikke USA. Og det er dessverre grunn til å anta at det ikke vil gå mange år før flere større vestlige land vil følge etter USA. For all erfaring viser at Vesten ikke har noen vilje til å stanse kolonistatens ekspansjon. Det vestlige mantraet om «Israels rett til å forsvare seg» har i praksis gitt kolonistaten frikort til å gjøre hva den vil. Mens andre kolonimakter har måttet pakke sammen rundt om i verden, har vi latt palestinerne få betale en dyrebar pris for at vi har fostra ei ny kolonimakt i hjertet av Midt-Østen.