«Når Kari og Knut blir siste par ut»

Leserinnlegg

En lidelseshistorie om fylkeskommunal sultedød og kannibalisme

Sterke ord, tenker du, med dette er da heller ingen dans, verken på roser eller i regnet. Dette er blodig alvor for alle barn og ungdom uten fullført videregående opplæring i Nordland.

Hvert år har videregående skoler og lam sammen gått nordlandshøsten fryktfullt i møte, uvitende om de får se en ny sommer. I fjor ble det en spesielt blodig høst, da vi nådde riksmedia med hele 25 linjer ofret for andre nødvendig gjøremål fylkeskommunen har ansvaret for. Det er ikke ofte vi når hovedstadsmedia med verken stormer eller økonomiske sultkatastrofer, men akkurat dette ble drøyt nok til at det fikk – forbigående – oppmerksomhet. Nå skal dette nedskjæringseventyret gå over til en fireårig modell, og i desember plukkes slakterlammene ut.

Årsaken er at vi har for få ungdommer. Årsaken til at vi ikke får flere ungdommer, er at vi ikke satser nok på dem, svarer lærere og fagforeninger. «Vi satser da, vi», svarer Nordland fylkeskommune fyndig, og peker på en snau hyllemeter med vakre ord i glansa papir, der man kan lese om at, joda, her satses det på ungdommen. Bare ikke penger, da?

Nordland har bronseplass i ungdom som ikke fullfører et yrkesfaglig løp. Ikke den medaljen vi ønsker smykke oss med, det er sikkert, men medaljen har vi like fullt. Elevene på studieforberedende har ikke en sånn medalje, de er bare listefyll i samme statistikk. En yrkesfagklasse kan ikke fylles mer enn med 15 elever på grunn av de hersens HMS-reglene, som ikke blir mindre nødvendige når elevene skal lære seg å sage med motorsag eller kjøre trailer. Det koster mange penger å ikke kunne være 30 elever ved kappsaga. At et samla, nordlandsk næringsliv både garanterer læreplasser og bønnfaller ungdommen om å gå yrkesfag, er kanskje ikke relevant når man skal gå fra festtale til budsjettpost?

Nei, da er det er mye bedre å budsjettere med studieforberedende. Der er det kun størrelsen på klasserommene som setter grenser, så der kan man bare fylle opp til det tyter ungdommer ut gjennom takluka, for det er nemlig lov. Og så gjennomfører jo flere av disse elevene, så det kan vel ikke ha noe å si hvor mange de er. Fag å velge å fordype seg i? Samfunnet trenger vel folk som kan engelsk og matte? Vi tar det, vi, og sparer noen kroner på å tilby mange fag til elevene.

Eureka! Her har vi ei enkel løsning på Nordlands utfordringer! Det er mange fluer som kan smekkes her, i effektivitetens navn. Vi legger ned så mange yrkesfagsklasser vi kan. I hele Nordland. Tenk på alle millionene vi sparer! Da må elevene velge studieforberedende linje. Tenk på alle millionene vi sparer! Da vil flere elever gjennomføre videregående opplæring i Nordland, bronsemedaljen kan gis videre til et annet fylke, og vi får kanskje de legene og advokatene og sykepleierne og lærerne vi trenger. Tenk på alle millionene vi kan tjene på å smekke tre utfordringer med én stemme på fylkestinget! Hurra!

Og her våkner utdanningsforbundsmennesket, læreren og griffingen Meisterlin, og klarer ikke lengre holde tann for tunge. 1 + 1 + 1 trenger ikke alltid bli tre, og det ser ut som fylkeskommunen(e?) og resten av befolkninga regner i ulike tallsystem. Vi befinner oss rett og slett ikke helt i samme virkelighet, våger jeg påstå.

Vær med på tankeeksperimentet mitt litt, før du går videre i livet ditt. Kan det tenkes at yrkesfagelevene ikke alltid gjennomfører fordi det er lagt ned så mange linjer allerede? Fagforeningen, lærere og rektorer, rådgivere og forskere har inntil det kjedsommelige sagt at elever velger linjer som er i nærheten av hjemmet og mors tacos. Og at feilvalg og hybelboere gjør at elever slutter. Eller at noen bryter lærekontrakter fordi de innser de ikke kan fullføre læretida som sveiser, når drømmen er å bli konditor. Det siste er ikke «manglende gjennomføringsevne». Det er sunn fornuft.

Så hva er løsninga, da? Det er jo ikke flere penger i omløp. For la oss være ærlige, hadde fylket hatt flere penger, så hadde de ikke lagt ned noe som helst. Uansett om det er få elever. Det er pengene det står på. Vel, for det første må vi som velgere passe på at det blir gitt nok penger til fylkeskommunene og kommunene når vi får lov til å være med å velge neste år.

For det andre vil jeg heller sitte i et tomt buss-skur og vente på en buss som ikke går hvert 20. minutt, enn at det skal legges ned flere linjer, selv om det ikke er mitt barn som skal gå på skole i Saltdal, Sandnessjøen eller på Andøya. Det kalles solidaritet.

For det tredje, så tenker jeg at det får politikerne sjøl finne ut av. De gikk til valg på at skole er viktig, bare les programmene deres, alle skriver det, så da må de vise det med handling, og ikke bare tomprat i presse og på jubileum. Handling foran ord!

Slik det er nå, kan både lammene og skolene og elevene gå en dyster høst i møte. Fylkeskommunen skylder på økonomisk sultedød.

Jeg sier at vi likevel ikke kan hengi oss til kannibalisme og spise opp vår eneste framtid. Ungdommene må vernes. La ikke Kari og Knut bli siste par ut.