«The Times They Are a-Changin»

Leserinnlegg

I debatten om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja repeteres argumentene ofte, alle kjenner dem og det kan kanskje bli kjedelig i lengden å følge saken. De aller fleste har gjort opp sin mening, men så dukker det nye, overraskende vendinger opp. Debatten tar fyr og plutselig blir spørsmålet om petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Lofoten igjen en stor sak fram mot neste valg.

Selv om vi nesten er usynlig på verdenskartet, har det alltid vært et globalt perspektiv i debatten om oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Da debatten om LoVeSe var på sitt heteste i 2009, ble vi i Folkeaksjonen møtt med argumenter som gikk ut på at om ikke Norge åpnet for oljeboring, i Lofoten, Vesterålen og Senja, ville USA legge et hardt press på oss. Om vi ikke fulgte henstillingene kunne det til slutt hende at utenriksminister Condi (Condoleezza Rice) ville dirigere et hangarskip inn i Vestfjorden, for å legge makt bak kravet. Det var selvfølgelig sagt litt på spøk, men en smule realisme lå nok bak. USA var veldig interessert i norsk oljepolitikk.

Med denne historien i minnet, blir nyheten om at USAs påtroppende president vil legge press på Norge, for å stoppe oljeboring i Arktis, veldig interessant. Perspektivet er snudd opp ned. The Times They Are a-Changin sang Bob Dyland på 60 tallet. En strofe som er høyst aktuell i forbindelse med denne totale snuoperasjonen.

Om LoVeSe er en del av Arktis kan man diskutere, men polarsirkelen definerer i mange sammenhenger denne grensen. Uansett er argumentene for ikke å drive oljevirksomhet langt mot nord, på mange områder, sammenfallende med argumentene for ikke å drive oljeboring i våre havområder utenfor LoVeSe. Det biologiske mangfoldet er unikt, den biologiske produksjonen er enorm og beredskapen fungerer dårlig i mørke og uvær.

Det argumenteres ofte med at verden trenger all norsk olje fordi den er “ren” og fordi vi har edlere motiv for produksjon enn andre land. Vår olje skal redde oss fra klimautfordringene. Dette høres jo flott ut, men det er tilbakevist grundig flere ganger, blant annet i NRK dokumentaren “Ren Norsk Olje?”

Oljelobbyen har også ført mer outrerte argumenter til debatten, som at vi må åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for å få bukt med verdens fattigdom. I dag vet vi at global oppvarming først og fremst truer fattigere deler av verden, og den eneste måten å stanse den negative utviklingen er å brenne mindre olje. Også Norsk olje. Norge var det første landet som skrev under parisavtalen, som slår fast at utslippene fra fossile energikilder må reduseres kraftig om vi skal nå togradersmålet.

Tidene forandrer seg på alle måter, at oljevirksomhet i nord var lønnsomt var det ingen som stilte spørsmålstegn ved for ti år siden, i dag vet vi bedre. Nå risikerer til og med tidligere olje og energiminister Ola Borten Moe å bli innkalt til olje-høring. Holdt han tilbake informasjon, om dårlig lønnsomhet i Barentshavet sør, for Stortinget? I så fall har vi et alvorlig problem knyttet til prosesser rundt åpning av havområder for petroleumsvirksomhet.

EUs energipolitikk angår også oss. I løpet av 2021 vil den europeiske investeringsbanken stoppe all finansiering av fossil energi og heller låne ut midler som vil bidra til at det investeres 1000 milliarder euro i fornybar energi. Det vil åpenbart svekke det europeiske gassmarkedet i årene framover.

Vi legger nå året 2020 bak oss. Vårt Storting har et klart flertall for å legge bort kravet om å sette igang en åpningsprosess for Lofoten, Vesterålen og Senja. Det var ikke så mange som trodde på det, for noen år siden. Vissheten om at Lofoten Vesterålen og Senja-regionen klarer seg utmerket godt uten petroleumsvirksomhet er sterk. Regionen opplever en positiv utvikling på flere områder. Tidene forandrer seg i riktig retning.

Vi i Folkeaksjonen vil jobbe for at 2021 blir det året da vi får etablert

varig petroleumsfrie områder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er tiden for det nå.


Godt nytt oljefritt år til alle.

LEVE HAVET