Bekymret for at «nullalternativet» ikke blir vurdert

Sigrid Randers-Pehrson, leder for Sortland SV, og Christian Torset, som leder partiets kommunestyregruppe i Sortland, ser med bekymring på at det såkalte «nullalternativet» – nemlig fortsatt å eie et lønnsomt og veldrevet kraftselskap – ikke ser ut til å bli vurdert i det hele tatt.
Leserinnlegg

I en pressemelding fra Sortland SV heter det at i Sortland skal formannskap og kommunestyre nå behandle «Strategiske valg for Vesterålskraft». Pr i dag har Sortland kommune en eierandel på ca. 35% av selskapet, men har ikke råd til å overta de andres, dvs. Øksnes og Bø kommuners andeler.

Sigrid Randers-Pehrson, leder for Sortland SV, og Christian Torset, som leder partiets kommunestyregruppe i Sortland, ser med bekymring på at det såkalte «nullalternativet» – nemlig fortsatt å eie et lønnsomt og veldrevet kraftselskap – ikke ser ut til å bli vurdert i det hele tatt. De stiller det retoriske spørsmålet: «Er det virkelig noen som tror at det å produsere strøm er en avleggs næring som er på vei ut?»

· SV ønsker at hele lovverket omkring kraftproduksjon skal gjennomgås og legges om. Nytteverdien for samfunnet er vår prioritet. Temaet må drøftes bredt: Hvordan skal selskapene drives, og er synergiene ved sammenslåing virkelig så enorme? Hvilke utgifter blir det mindre av? Hva er det man kutter i for å betale aksjeutbytte? Hva er kraftselskapenes lokale rolle, innen blant annet beredskap?

· Norske kraftprodusenter generelt har ikke lenger et såkalt samfunnsoppdrag utover å produsere kraft. Selskapenes eneste egentlige oppdrag er nå blitt å skaffe utbytte til eierne. De er pålagt å ha en offentlig, norsk eierandel på minimum 2/3. Men denne tankegangen i lovverket er under press – se på jernbane, hvor utenlandske eiere tjener penger på norske passasjerer og norsk godsfrakt. Likedan i vindkraftindustrien, der flere anlegg er 100 % utenlandsk eid.

· Norges tilnærming til regulering av internasjonale industrikonsern har vært nærmest servil. Kraftproduksjon må behandles som annen industri. SV støtter industri på de rette premisser; men minner om at all norsk industri er underlagt krav og regulering, slik at den skal være til større gagn enn ulempe for samfunnet. Det skal være industri for samfunnets skyld, ikke omvendt. Norges konkurransefortrinn er god tilgang på CO2-fri kraft. Denne råvaren bør først og fremst videreforedles lokalt; og eksporteres i form av våre egne industriprodukter, ikke som ubehandlet råvare. Ikke minst fordi transport av kraft medfører energitap. Elektrisk kraft bør derfor ha kortest mulig vei fra produksjon til forbruk. Industriproduksjon nær kraftkilden gir god miljøgevinst!

· Alle norske nettselskap er underlagt detaljert regulering fra myndighetene via Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE. NVE ønsker generelt sentralisering og sammenslåing av nettselskap, og har bestemt at lav nettleie er et uttalt mål. NVE definerer hvert år inntekten et nettselskap kan ta; og så får selskapet selv bestemme utgiftene. Det kan utbetales et maksimalt utbytte til eierne på 7 % av bokført verdi. Men kravet om lav nettleie fører til at enhetene alltid må bli større. Og vi, eierne, knekker sparegrisen hvert år, fordi det er krav om at Vesterålskraft skal betale ut utbytte. Men NVE er også, eller skal være, politisk styrt. Vi som befolkning kan via våre politikere bestemme hvordan NVE skal forvalte dette ansvaret og hva som skal være deres retningslinjer.

· SV ser et brytningspunkt nå: regjeringa skal skiftes ut og ny kurs stakes ut. SV vil endre energiloven og se på hvordan man bedre kan styre kraftforbruket. Vi kommer til å bli mer påvirka av klimaendringer. Ekstremvær vil det bli mer og mer av, det vil gi flere strømbrudd og krav om utstyr som tåler hardere påkjenninger. Da trengs investeringer. Med dagens lovverk og utbyttekrav vil viktig vedlikehold og beredskap komme under press. Lokale aktører er en uvurderlig beredskap i så måte, med sin kjennskap til lokale forhold.

· Smått er godt. Elendighetsbeskrivelsene av Vesterålskraft stemmer ikke; selskapet går ikke med underskudd. Vesterålskraft investerer, fornyer og skifter ut gammel infrastruktur jamt og trutt, innafor normal drift. Det står ikke noen akutte situasjoner for døra som tilsier at kommunene vil tape penger på å eie. At man er for «små» er alltid et argument som blir brukt, men der er også fordeler i å ha små enheter med lokalt eierskap. Samme argumentasjon ble brukt overfor bankene, men etter «sammenslåingsbølgen» ser man at det ikke nødvendigvis følger fordeler med å være stor. De små bankene klarer seg fint.

· Politikere kommer og går, men administrasjonene består. Men selv om ledelsen i et e-verk er det konstante, så skal utviklinga være politisk styrt. Det er ordførerne i Bø, Øksnes og Sortland som representerer eierne. Vesterålskraft har fått mange bud, noe som betyr at det er selgers marked. Sannsynligvis skyldes det en konsolideringstrend, der store aktører kjøper opp små. Men en slik trend kan føre til et ras, hvis politikken ikke endres. Vi kan i løpet av kort tid gå fra over 100 små og store energiselskaper til bare 10; dersom en slik kannibalistisk trend får utvikle seg helt fritt.

Det er forskjell på å selge og å fusjonere, og fusjon betyr at Sortland beholder sin eierandel i en større enhet. Sortland SV er ikke for fusjon, vi ønsker lokalt eierskap, men vi må ha en plan B. Den slår inn hvis de andre kommunene vil selge seg ut. Riktignok blir dette en slags tvangssituasjon, men Sortland beholder en andel. Et salg som kun gir kontantoppgjør er ikke i lengden lønnsomt for selger. Salg gir inntekt, men penger tar slutt. Kraftproduksjon gir derimot inntekter som fornyer seg selv. Hvis det går mot fusjon kan Sortland ta aksjer i stedet for kontanter som oppgjør; og beholde en andel. SV har alltid lytta til fagforeningene og vil gjøre det nå også; og tar til seg uttalelsene fra de lokale tillitsvalgte. Med en god eierandel kan vi legge inn klausuler om at arbeidsplasser ikke flytte