Det er hit jeg har blitt pekt vei. Et toetasjes bygg ved bryggekanten gjemt mellom fyret og Hvalsafari-senteret. En mann står og drar eller dytter i noe bak i en bil. Jeg er for opptatt av å forsøke å gjøre meg forstått, til å se om han losser ut eller inn av det fullpakka bagasjerommet. Speak norwegian? English? No. Noone here. Ikke én snakker engelsk? Jeg rekker å kjenne starten av frustrasjon, før et vindu som må ha stått på gløtt, åpnes over oss. Et hode stikker ut i annen etasje. «Yes. What is it?»

– Do you speak English?

– A little.

– My name is Kristian. And I am journalist writing about seasonal workers. Do you mind if I come up and talk to you?

Jeg forstår ikke nå hvorfor denne mannen som jeg senere blir kjent med som Aivaras blir stående og nøle et øyeblikk. Men jeg ser at forespørselen kommer som en overraskelse. Nå i ettertid skjønner jeg hvorfor. Det ikke er så ofte noen bryr seg med å snakke med de litauiske arbeiderne. «De som står der og røyker borte på Framnes på kveldene». Langt mindre inviterer seg inn. Jeg rekker å ta et raskt bilde med mobilen før jeg går mot en av inngangsdørene. Det snør fra blå himmel.

Dette er fjerde gangen jeg er på Andøya. Selv om jeg aldri har vært på Svalbard så tenker jeg alltid at Andenes er litt som der. Internasjonale romstasjoner på jorda. Og slik føles det nå også. Det har sikkert med rakettbasen å gjøre. Rundt meg på kafeen jeg sitter ser jeg mennesker fra flere verdenshjørner. Og enda mer iørefallende, jeg har vært her et døgn, og enda har jeg ikke hørt den lokale dialekten. Ikke før kompisen min Svein kommer inn.

– Andenes har øvd på vertskap, forteller han. Lenge! Det var noe av det første jeg merka da jeg kom hit.

Svein er født «gruggis» fra Dverberg, og mener med det å vite hvordan andenesværinger er mot tilreisende. Han forteller om hvordan det har vært et internasjonalt miljø her siden lenge før rakettskytefeltet og man fikk øve på være vertskap for soldater som skulle være her i førstegangstjeneste da Nato-basen ble anlagt. Hvis du går veien bort til fyret, så går du forbi Lankanholmen, og Flambergodden. Begge nederlandske navn, og er med det med å fortelle det at Andenesværingene har øvd på det å ha gjester på besøk.

Kanskje ble det litt slåsskultur på 70-tallet da det var litt for få kvinnfolk per mann i området, og soldatene måtte tvinges til sølibat, men ellers har det vært bemerkelsesverdig lite gnisninger. Og kun én gang har han hørt noen klage på sesongarbeiderne. Da handlet det om at noen hadde en ungdom hjemme som ikke fikk jobb.

– Hvordan er det å komme hit som sesongarbeider nå da, tror du?

– Jeg ser de står der utafor og røyker på kveldene. Har prøvd å prate litt med dem når jeg går forbi. Men språket er jo en barriere. Man bare flirer litt sammen. Vil jo at de skal føle seg velkomne. Men jeg tror ikke det er mange som gjør noe særlig for dem.

Nøyaktig det samme har jeg hørt tre ganger, tenker jeg da jeg går opp trappene til bofellesskapet på Framnes. «De som står der nede og røyker på kveldene». Etter litt plunder får jeg opp tredøra i toppen av trappa og ser inn en lang hvitmalt gang. Tankene går til leirskolen i sjette klasse, da jeg ser de hvite lappene som henger på dørene. «Terra», «Aurora 1» og «Aurora 2», «Aqua» og «Borealis».

I det som må være fellesrommet sitter tre menn. Mannen fra vinduet sitter i en stor L-formet sofa og signaliserer med hendene at jeg ikke trenger å ta av meg fottøyet. Selv sitter de fremdeles i ytterklær, tilsynelatende akkurat kommet fra arbeide. De har vært på jobb siden åtte. Klokka er halv seks når han endelig rekker ut en hånden med en trerekke tatovert rundt håndleddet, og introduserer seg.

Aivaras Martynas (25)

– Jeg jobber med å skjære fisken. Ta ut ryggraden. Det er det samme hver dag. Mens andre salter eller pakker. Nå har jeg vært på i halvannen måned. Og kanskje blir jeg værende til mai. Det vet vi aldri. Det avgjør fisken. Det er det femte året jeg er her, så det begynner å føles som hjemme. Jeg kjenner alt her. Men det er litt kjedelig også. Vil gjerne til et nytt sted. Og så savner jeg familien og kjæresten.

– Hva er det beste med å være her?

– Det er pengene, selvsagt. Alle kommer jo hit for det. Jeg vil kjøpe bil. Tenker på en Saab 95. Vil heller ha det før hus. Kjæresten må fullføre studiene først, før vi slår oss ned et sted ... Hun studerer filologi, litauisk og italiensk.

– Hva kommer det av at du snakker engelsk, og ikke de andre?

– De eldre lærte russisk på skolen. Fordi det var en annen tid. Litauen var jo en del av Sovjet.

– Hvordan behandler Andenesværingene dere?

– Jeg vet egentlig ikke. Vi snakker ikke med andre. Ikke med nordmenn. Vi er ikke vant til det fra hjemme, heller. Å snakke med fremmede. Men folk er gode her. Ikke som i Litauen. Der blir det mye slåsskamper. Nei, når vi er ferdige på jobb så er vi mest her, lager mat, hører litt på musikk og går og legger oss.

– Det bor 412 mennesker i tettstedet jeg kommer fra. Jūžintai. Eller det er ikke sant ... 408 nå. Fire er her på Andenes. En bor i en annen barakk. Vi tre deler rom her.

Etter hvert er det flere som kommer inn og fyller langbordet i stua. Kokeplatene får kjørt seg da alle de 16 som bor i gangen skal lage mat etter tur. Sofaen har blitt en slags intervjusone. Og nå vil Aivaras at jeg skal snakke med en av kameratene hans fra hjembyen. Han er enda flinkere i engelsk forteller han. Kameraten smiler mens han halvløper inn og ut av fellesrommet med en telefon til øret.

– Want beer? Sier eldstemann i flokken med glimt i øyet. Løfter Sandefjords-ølen han har sittet og drukket av.

– Sure. Why not, sier jeg.

– It’s in the store, svarer han. Og rommet bryter ut i latter.

Mens det er sesong for fiske, er det ikke like mye sesong for bygningsarbeid på Andøya. Mange er hjemme. Men ute under et stillas på veggen av Vesterålen Vekst møter jeg tre bygningsarbeidere fra Estland. Alary Koppel, Rayn Laos og Renee Kaur. Bare Alary kan gjøre seg noenlunde forstått på engelsk, men gjennom ham blir vi litt kjent med alle tre. De skryter av arbeidsforholdene her.

– Det er det aller beste med å jobbe her. Alary har jobbet her i fem år, og det er ikke første gang han overtaler folk han kjenner til å komme hit for en periode. Nå bor de seks mann i et hus i Risøyhamn. Enda tre til, nå som Rayn har besøk av kone og to barn. Sammen har de tre syv unger, som de må oppdra over Skype under de fire ukene de er her om gangen. Det går på et vis, forteller Alary.

De gleder seg til de blir bedre forhold for å fiske. Makrell. Det er en hobby for dem alle tre. Da drar de opp så mye de kan, fryser ned, frakter dem med seg de 2000km ned til Valga i Estland, og røyker dem der. 20 kilo hver, får de ta med seg.

– Vi klarer kjøreturen på 24 timer sier Alary, med en viss stolthet. Like stolte er de ikke når de må innrømme hva de bruker kveldene på nå, utenfor makrellsesong.

– Diablo. Playstation 4. Jeg tror vi spiller 14 timer hver i uka. Haha.

– To timer om dagen?

– Nei, vent. Jeg spiller jo mer. Jeg gir meg jo ikke før klokka ett på natta.

Alary forteller at siste nytt hjemmefra er at kona hans har fått jobb. At hun var i et møte i går, og skal selge vitaminer for en helsebutikk-kjede. Da jeg spør om de andre har hørt noen nyheter, setter jeg i gang en lang samtale dem imellom, Alary svarer.

– Nei.

Jeg begynner å tenke på Isak Sellanrå, om det var så mye som foregikk oppe i hodet hans, før han slapp ut sine enstavelsessetninger i Markens Grøde, da Alary nærmest leser tankene mine.

– Vi estlandske menn ... Vi snakker ikke så mye.

Men jeg fikk nå bli litt kjent med dem likevel, da. Og skulle gjerne vært med dem og fisket makrell.

Det største matrushet har lagt seg. Det er riktignok alltid noen som står ved komfyren og lager noe. Men nå er i stedet kortstokken fremme. Det spilles «Idiota». Det er litt som det norske «idiot», sier en av karene og forsøker å lære meg, men det er så mange krumspring fra de norske reglene at jeg raskt skjønner hvem som vil bli evig idiota i kveld. Øl-vitsemakeren heter Albertas, får jeg vite. Han fortsetter å sette stemninga på tross av manglende vokabular. «You spy? James Bond?» og får frem latter igjen. Snart lurer han på om ikke jeg kan komme til ham med ei norsk dame med hus og båt. Jeg blir sittende og snakke med den yngste i flokken. Han med telefonen fra tidligere på kvelden. Også han fra Jūžintai. En førstereisgutt med noe freidig i blikket.

Ernestas Petrauskas (22)

– En av de tingene jeg virkelig savner. Hvis jeg kan få si det. Det er pupper. Jeg savner pupper. Boobs! Kom igjen! Jeg har ikke sett pupper på to måneder! Det er kvinner her, men de er litt gamle. Hahaha. En av de andre sier at han håper jeg ikke skriver det i avisa. Men det jeg sier at jeg må, og da sier Ernestas: «Perfect»!

– Faktisk, så savner jeg alt der hjemme. Jeg savner mamma. Jeg savner vennene mine. Jeg savner jentevennene mine. Jeg savner maten. Jeg savner morgenrutinen med å gå på treningssenteret. Joggeturen. Jeg savner alt. Det freidige i blikket til Ernestas blir erstattet av noe annet. Noe jeg ikke vet hva er enda. Noe han tygger litt på, før han begynner, en setning av gangen.

– Mamma er hjemme nå. Hu har gjort det slutt med så mange ting i det siste. Mange mennesker. Søsteren min har flyttet til en annen by. Jeg er her.

– Jeg ringer henne og spør hvordan hun har det. «Hva gjør du? Hva gjorde du i helgen?» Hun sier bare «jobb – hjem – jobb – hjem». Det er trist. Det er faktisk en av tingene jeg vil gjøre med bilen jeg skal kjøpe når jeg kommer hjem. Jeg vil ta med mamma og kjøre til havet. Det er rundt tredve mil. Hun har ikke vært ved havet på sikkert tre år. Så det er på en måte en stor ting. Og det er ikke bare det med havet. Jeg har bare lyst til å gjøre noe for henne. Jeg blir lei meg av å høre om at hun ikke har lyst til å gjøre noe. Fordi hun føler seg ensom.

– Hvor ofte snakker dere?

– Nesten hver dag. Vi kan snakke i timevis. Og vi har alltid noe å snakke om.

– Da jeg var yngre var vi ikke venner i det hele tatt. Det var tider da vi gjorde livet vanskelig for hverandre. Da hun gjorde slutt med pappa var vennskapet vårt dårlig.

– Den viktigste tida oss imellom? Jeg antar at det er tida akkurat nå. Fordi det er vanskelig for meg å være her. Jeg vet ikke hvorfor, men det er det. Hun hjelper meg moralsk. Hun hjelper meg ved vennskapet vårt.

– Jeg kom hit for to måneder siden. Da måtte jeg dra fra ei jente i Litauen. Hun ventet et par uker, og så fortalte hun at hun hadde begynt å like en av mine beste venner. Gjorde det slutt. Det var hardt for meg.

– Nå er det ok, men det er fordi mamma sa noen ting som lyste opp i det mørke. Hun sa det er ok. Hun sa: «Hver gang du forelsker deg, så investerer du deg selv. Du elsker ikke en jente på grunn av utseendet eller sånne ting. Du elsker henne fordi hun gjør deg glad. Når du behandler henne riktig. Når du får henne til å smile og føle seg bra, så vil du at det samme skal komme tilbake til deg. Du gjør en investering».

Så sa hun: «Kom igjen, sønn. Du følte deg ikke så lykkelig. Du behandlet henne godt, men hun gjorde ikke det samme tilbake». Og så sa hun det som en mor kanskje må si til sønnen sin. Ting som at «det vil være flere kvinner». «At livet er langt», og sånt. Hvis jeg hadde hørt det fra andre, fra vennene mine, så hadde det ikke vært så stort. Men når du hører det fra moren din så er det en stor lettelse. For du vet at det ikke er noen som bryr seg så mye om deg. Det finnes en kvinne som alltid vil forsøke å finne deg. Alltid holder deg varm. Alltid elsker deg. Det er mora di. Derfor vil jeg at hun skal føle seg som en dronning.

– Kjenner du andre som har et så nært forhold til moren sin?

– Nei, jeg har ikke sett noe sånt før. Har ikke sett noen andre ta med moren sin ut på byen. Den siste festen før jeg dro hit. Avskjedsfesten med vennene. Så dro vi på bowling. Jeg sa «bare forsyn dere med hva dere vil ha. Gjør hva dere vil. Gå bananas». Vi drakk. Festet. Og så skjønte jeg at jeg måtte spørre om mamma kunne komme. Haha. Kom igjen. Jeg måtte jo det. Og det gjorde jeg. Da vi hadde spilt ferdig dro vi opp til huset mitt med vennene mine. Og mamma kom. Og det var fint. Hun var som en annen god venn. Festet på den samme måten. Jeg kan ikke forstå hvorfor unge mennesker er redde for å vise foreldrene sine for vennene.

Mens Ernestas forteller historien sin er det som at det er en usynlig vegg som dras vekk, og stemningen rundt langbordet slår inn. «Måten livet høvler over meg på, tyder på at jeg må være ganske heit», sier en og får en god latter av de andre. Albertas spør om jeg har satt i gang med å finne en kone med båt til ham. «Hva vil du at skal være finest», spør jeg. «Dama eller båten», og får en latter jeg også. Den tredje av de tre guttene fra Jūžintai sitter og gliser med to farger tricolor-is i en åpen munn. Sitter og spiser rett fra boksen. Aivaras finner seg en skje i skuffen og forsyner seg han også, over kameratens skulder. Vi spiser nok to bøtter med tricolor-is hver i uka, må Ernestas innrømme. Justinas er den eneste jeg kjenner som kan spise en hel treliter på en gang. Ernestas tar frem en Grandiosa fra fryseboksen. Spør meg om den skal i mikrobølgeovnen.

Justinas Smalstys (24)

– Salt.

Justinas har akkurat oppsummert seks uker på Andenes med et ord. Dagene går for det meste ut på å spa det hvite mineralet, for morgen til kveld.

– Det føles mer som en saltfabrikk enn en fiskefabrikk.

– Jeg trenger førerkort for lastebil. Og det er ikke så billig. Jeg vil bli lastebilsjåfør. I Litauen er minstelønna 400 euro i måneden, og med lastebil-lappen kan man få mer enn tre ganger så mye. Man kan leve på 1000 euro. Teknomusikk når opp fra Justinas lomme. Det er en kompis som ringer fra jobb i Irland. I utgangspunktet har Litauen tre millioner innbyggere forteller han. Men siste statistikk viser at under to millioner er igjen i landet. Så mange arbeider utenlands. I England, Norge, Sverige, Irland, Tyskland. Overalt.

– Men er det noe bra med det, også?

– Nei, mener Justinas. Vi kan ikke fortsette sånn.

En tatovert hodebarbert mann, i grå bokse-slåbrok har sittet og sett folk løfte vekter på mobilen sin stort sett hele kvelden. Nå spretter han opp.

– Norvegų! Han vinker meg med ut på gangen. Må vise meg noe. Tar meg med inn på toalettet, som har symbolet for «dame» på døra, på tross av at gangen utelukkende er bebodd av menn. What Norwegian genius made this? How you should sit? Og det er umulig å ikke se hva han mener. Toalettrommet er så lite at det kun er ti centimeter fra fronten av doskåla til veggen. Like this, spør han og viser med å sitte med beina rett opp veggen. Latteren runger i hele gangen.

Justinas tar med meg med inn på soverommet til Jūžintai- guttene. Setter seg på den ene underkøya. Det er sparsommelig dekorert. Spartansk. Jeg trenger ikke bilder på veggene når jeg har alle jeg trenger på telefonen, forklarer han, og fortsetter.

– Du spurte hva jeg tenker på? Om kvelden? Jeg tenker på hvordan jeg holder på å bygge en fremtid med jenta mi. Det er viktig for meg. Og det er egentlig alt jeg tenker på. Jeg vil bygge et hjem i en større by, og prisene er litt høye. 60–70000 euro.

– Hvor mye kan du tjene på en sesong her, da?

– Nei, det snakker vi ikke om. Ikke oss imellom, heller.

– Har dere snakket om å få barn? Du og kjæresten?

– Nei, vi har ikke vårt eget sted. Og jeg har ikke god nok jobb eller bil. Jeg vil ha alt det først. Da kan jeg se ungene vokse opp uten å være urolig for hver eneste krone.

Ernestas kommer inn på soverommet. Want pizza? Jeg må le, for aldri har jeg sett noen legge mer paprika på en Grandiosa. Pizzaen som er kjent for å ha en egen paprikafri versjon for at folk skal slippe å pirke bitene av.

– Nå har jeg opplevd Norge, ler Ernestas. Sett fjellene, spist Grandiosa og tricolor-is.

Hvalprinsessa som ble værende

Ikke mine ord. Da jeg fikk telefonnummeret til Sara tilsendt av kompis Svein, var det «Whale Princess» det sto som etternavn. I dag har den italienske jenta ansvar for alle de tilreisende guidene som hjelper til på hvalsafari-båtene. Men det holdt på å bli helt annerledes. Fra bak to lysende skjermer på kontoret sitt, som hun stadig må bort og trykke på, forteller hun om en dag, på en grusvei i Italia.

– Jeg er utdannet biolog, men jobbet deltid på en privat skole. Jobbet i resepsjonen. Og jeg hadde veldig lang vei dit. Med buss så tok det en time hver vei. Så selv om jeg jobbet deltid, føltes det som om jeg jobbet fullt. Om sommeren så bodde jeg for det meste hos faren min, og der måtte jeg gå opp en lang grusbakke hver dag for å ta bussen. En deg tenkte jeg bare: «Nei, dette her …» Det gikk ikke an å fortsette sånn. Ikke bare var det lang vei. Det var også mye stress. Da bestemte jeg meg for å søke hit igjen. Jeg hadde forsøkt en gang tidligere, uten å få jobb. Nå gikk det.

– Hva er det som gjør at du har valgt å bli her?

– Tja, det … Det er en blanding av at jeg liker jobben veldig mye. I hvert fall 80 % av tiden. Det er vanskelige dager som med alle jobber. Men så er det fint og rolig, her. Og naturen er nært på. Jeg kjenner flere som har lyst til, eller har vurdert å bli værende her.

– Det er først nå jeg selv begynner å føle at dette er litt “hjemme”. Jeg tror det har å gjøre med at jeg ikke kunne språket. På jobb går det alltid på engelsk eller italiensk, og jeg tror det tar litt lengre tid før man kommer inn i kulturen hvis man ikke deler språket.

– Er Andenes et «vedkommende» sted for utenlandske sesongarbeidere?

– Ja, jeg tror det. Jeg har ikke hatt noen store problemer. Kanskje kan man ha litt problemer med lege. Jeg har opplevd at det kan ta tre uker å få legetime. Da kan man jo ha vært frisk lenge når man endelig kommer til legen. Men sånn er det kanskje for alle.

– Hva savner du mest når du er på ferie hjemme i Italia?

– For å si det veldig enkelt. Frihet. Det er det jeg savner mest.

– Jeg kan jo tenke meg at det er en del av dem som velger å gjøre et sesongopphold nettopp her, som kanskje tenker at «dette skal forandre meg litt» eller “dette skal gjøre noe med meg”?

– Ja. Ja ja. Det er jeg enig i. Men man vet egentlig ikke helt hva det er som man vil at skal skje.

– For dem som kjenner deg. Hvordan tror du de vil beskrive deg som annerledes nå i forhold til tida i Italia?

– Hm. Det er et godt spørsmål. Jeg må tenke litt. Nei, jeg tror alle kan se at jeg er mer tilfreds med livet generelt, nå. At jeg for det meste gjør det jeg liker. At jeg er tryggere i meg sjøl nå.

– Opplever du selv at du er annerledes?

– Ja, det var faktisk noen dager da jeg ikke kjente meg selv igjen. Hva er det som skjer, tenkte jeg. Kanskje hadde det også med språket å gjøre. Når man lærer et nytt språk så begynner man å tenke annerledes. Man kjenner seg selv igjen litt på hvilken type tanker man tenker oftest, og de var liksom bare borte. Det dagligdagse. Alt fra hva man skulle lage til middag, til … Jeg klarte ikke få dem tilbake. Klarte ikke å tenke på verden på samme måte som jeg tenkte på før. Nå var de erstattet med mer interessante ting. Hvalbiologi og slikt.

– Kan du huske den beste arbeidsdagen du har hatt?

– Det er mange som er like. Men noen turer husker man. For noen uker siden hadde vi sol og fint vær og så noen hval vi fant med hydrofonen. Etter det så kom vi over en stor flokk med grindhval. Det var en flokk på seksti. Kanskje flere. Og alle kom opp. To knølhval så vi også. Det var en av de fineste dagene. Sånne inntrykk, som det. Det var så sterkt at jeg ikke engang husker hvilke nasjonaliteter vi hadde om bord.

– Du er langt vekk fra dem. Men tror du de er stolte av deg? Foreldrene dine?

– Ja, litt. Jeg tror de liker å kunne si at “min datter bor der oppe ved nordpolen”.

Det er blitt sent i det litauiske bofellesskapet. Mennene er i ferd med å avslutte den siste runden med «idiota». Jeg må spørre mannen med alle tatoveringene hva det står på knokene hans. Det er kallenavnet mitt, forteller han. «Dopsas». Så tvinner han fingrene sammen, og lager et nytt ord. De andre blir storøyde. «Give me fuck», står det visst. Dopsas gliser. Justinas og Ernestas tar tannpussen. Aivaras og Albertas vitsemakeren tar en kveldsrøyk under nordlyset. «Hvor blir det av dama med båten?»

Mens jeg står der kommer tanken på hvor mye forskjell noen timer kan gjøre. Nå står jeg her med Aivaras under nordlyset. Det er ikke lenge siden han sto i vinduet. Siden han bare var en av dem som står her på kvelden og røyker. Alle vet det vel, men jeg får bekreftet tanken om hvor lite som egentlig skal til for å lære noen å kjenne. For ikke å si, starte et vennskap. Det har plaget meg litt dette at så mange jeg snakker med har så mye nedlatende å si om sine egne folk. Jeg hadde kanskje kunnet tro at grunnen til at sesongarbeiderne her holder seg litt for seg selv er så enkelt som språk, eller kultur. Nå står jeg og håper at det ikke handler om et dårlig kollektivt selvbilde. Og at ikke vi nordmenn har skyld i det.

– Føler du at du kommer i kontakt med dem som bor her, spør jeg Justinas på sengekanten.

– Ja, jeg møtte en fyr på en klubb. Og vi snakket.

– Det er den ene?

– Ja, men det var en gjeng. Vi tok noen øl her, og så tenkte vi at vi trengte noen øl til. Vi spurte hvor man fant musikk og dans, og så pekte de ut et sted for oss. Da vi kom dit var det 6–7 personer der. Vi tok en drink til. Flere kom. Unge menn i grupper, så vi bestemte oss for å snakke med dem. Jeg tror jeg snakket med han ene fyren i 4–5 timer. Familien hans er bønder på østlandet. Han er flymekaniker. Jeg vet ikke hvorfor jeg kunne snakke med ham. Vi var fulle begge to. Jeg kan vel snakke bedre engelsk da. Plutselig ser jeg på klokka, og den er fire. Jeg må dra hjem, sa jeg! Klart det, sa han. Neste gang, sa han.

– Jeg liker folk her. De er så vennlige.

– Skulle du ønske du kunne bli mer kjent med dem?

– Ja, gjerne det.

Justinas blir sittende og tenke litt.

– Det er bare en ting. Jeg kommer fra Litauen, og der er det ikke så vennlig som her. Når vi kom hit, så ble jeg litt sjokkert. Her kan man stoppe folk på gata og be om hjelp, og de blir med og viser deg. Viser deg helt til døra, så vennlige er de. Sånn opplever jeg det sjelden hjemme.

– Vi er et aggressivt folk.