I Vesterålen er det medaljeseremonier ved Andøya flystasjon og Kystvaktbasen på Sortland. Sju veteraner skal få medaljen på Andenes, mens 46 skal få den på Sortland. Totalt deles det ut over 2.300 medaljer på 32 steder i Norge i dag. Forsvaret har tidligere meldt at dette er historiens største norske medaljeseremoni.

Det er i år 40 år siden Norge sendte de første fredsbevarende styrkene til Libanon og 20 år siden Norge avsluttet sitt oppdrag i landet. En av dem som deltok, er Knut-Erik Reinsnes.

Til daglig jobber han for Skretting i Hadsel, driver som rørlegger og bor i Risøyhamn med samboer, fire hunder og en katt.

– Jeg dimmet fra førstegangstjenesten i april 1990. Valget stod mellom FN-tjeneste i Libanon eller å ta såkalt usk-kurs (utskrevet befal). Jeg søkte til Libanon og i slutten av mai dro jeg avgårde som en del av kontingent 25. Det var spennende og jeg ville oppleve noe annet, sier Reinsnes.

Han tjenestegjorde som geværmann i det mekaniserte infanteriet.

– Vi utførte eskorte, patruljer, kontroll og hadde observasjonsposter, sier Reinsnes.

Han sier at de fikk tre uker med trening hjemme i Norge før de dro til Libanon.

– Før vi reiste ble alle spurt om vi ville dra. Vi kunne risikere å ikke komme hjem i livet. Det var ingen som trakk seg. Vi hadde øvet på arbeidsoppgavene våre hjemme, men vi var ikke forberedt på det vi møtte i Libanon. All elendigheten i flyktningleirene gjorde sterkt inntrykk. Lemlestede barn var det verste jeg så, sier han.

– Gjestfrihet

Han forteller om lange arbeidsdager, stor belastning og arbeidsuker på 110 timer.

– Vi måtte være klar til å rykke ut på fem minutter, og vi opplevde mange skarpe situasjoner. Det er spesielt å bli siktet på og høre granater slå ned, sier han.

KAMERA – Jeg hadde kameraet med over alt, og det ble tatt en del bilder, sier Knut-Reinsnes. Her er en side fra fotalbumet hans. Foto: Jørn Aune

Men alt var ikke bare dramatikk.

– Vi opplevde en veldig gjestfri befolkning. Siden vi drev med patrulje og eskorte. kjørte vi rundt i området og fikk sett oss om. På den måten møter du også mange mennesker. Jeg tror de likte å ha oss nordmenn der og vi hadde god kontakt med innbyggerne. De har uttalt at ting endret seg da andre land overtok oppdraget. Noen av dem jeg traff, har jeg kontakt med på Facebook i dag, sier Reinsnes, som håper at han en dag skal ta turen tilbake til Libanon.

Han trekker også frem kameratskapet i den norske styrken.

– Noen har jeg også hilst på i ettertid, men det er blitt sånn at man har kontakt med folk på Facebook. Men de er ikke glemt, sier Reinsnes.

– Gjorde en forskjell

Midtøsten har vært preget av uro i årstider. Han er likevel sikker på at FN-oppdraget hadde betydning.

– Jeg tror vi gjorde en stor forskjell i det området vi var. Det hadde ikke vært slik det er der nå, uten at FN gikk inn i Libanon. Det berget mange sivile liv. Det er jeg overbevist om, sier han.

Konflikt

Bakteppet for UNIFIL-oppdraget var konflikten mellom Israel og PLO, som endte med Israelsk okkupasjon i Libanon. «Natt til 15. mars 1978 invaderte Israel Libanon for å drive palestinerne ut av grenseområdene. Den utløsende årsaken var et palestinsk kommandoraid nær Haifa», skriver nettsiden «I tjeneste for Norge» – en side opprettet av Forsvaret.

Allerede 25. mars var de første norske styrkene på plass i Libanon. Det norske bidraget varte frem til 1998, men også i perioden 2006 til 2009 hadde Norge militære styrker i landet.

KART Knut-Erik Reinsnes viser på kartet hvor de norske styrkene var stasjonert. – Vi drev også med eskorte av folk og det gjorde at vi fikk sett oss rundt i landet, sier han. Foto: Jørn Aune

– Vi måtte jo være profesjonelle i møtet med partene i konflikten, men det var jo styrkeforskjell mellom dem. Jeg tror mange av de som var i Libanon har forståelse for Mats Gilbert for å si det sånn, sier Reinsnes.

Gilbert en norsk lege og politiker som har engasjert seg sterkt i solidaritetsarbeid for den palestinske befolkningen.

UNIFIL, som står for FNs midlertidige styrke i Libanon eksisterer fortsatt. I 2017 utgjorde styrken over 10.000 soldater.

Manglende oppfølging

Mange har kritisert Forsvaret og norske myndigheter for manglende oppfølging av personell som har tjenestegjort i utlandet. Det er et synspunkt Reinsnes deler.

UNIFIL: Andværingen Knut-Erik Reinsnes i FN-uniform i 1990. Han var i Libanon fra slutten av mai til begynnelsen av desember i 1990. Foto: Privat bilde

– Vi fikk noen korte samtaler etter at vi kom tilbake til Norge. Det var alt, helt til det kom en spørreundersøkelse for noen år siden. Jeg har ikke fått noen psykiske plager i ettertid, selv om jeg skvatt litt de første årene av skarpe smell. Men andre har fått psykiske plager og jeg mener Forsvaret burde tatt større ansvar, sier Reinsnes.

– Tragikomisk

I dag stiller han altså ved Andøya flystasjon for å få Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner.

– Det er egentlig litt tragikomisk at det skjer nå, selv om man endelig får litt heder for den innsatsen man har gjort. Det er på tide å få den anerkjennelsen. Selv om det var sterke inntrykk, ville jeg ikke ha vært tjenesten foruten, og jeg angrer på at jeg ikke tok flere perioder i Libanon, sier han.

(Kilder: Wikipedia. Nettsiden «I tjeneste for Norge» opprettet av Forsvaret.)