Kronikk

SKJÆRTORSDAG: Framtid og håp - en vandring gjennom påsken

Denne påsken vil bli annerledes. Vi skal markere påskehøytid i en tid preget av coronakrise, uten gudstjenester og forsamlinger av noe slag.

INRI: Krusifiks i Andenes kirke, fra 1400-tallet. Foto: Kirkebyggdatabasen 

Vesteraalens Avis

En påske hvor vi de fleste av oss må holde oss i ro hjemme for å hemme spredningen av et farlig virus. En påsketid preget av usikkerhet og frykt for helsen til oss selv og de vi er glad i, men også for jobb og økonomi. Vi vet ikke hva framtiden vil bringe. Morgendagen kan se ganske annerledes ut enn dagen i dag.

Påsken er håpets høytid. Ikke minst denne påsken hvor vi mer enn noe trenger håp. Det som hendte i Jerusalem den gangen for ca. to tusen år siden har fortsatt betydning. Påskefortellingen er en håpsfortelling. Den forteller om livets seier over døden og undergangskreftene. Jesu død og oppstandelse er starten på det nye livet, livet i oppstandelsens og håpets tegn. Håpet er knyttet til Ham som døde og stod opp. Det forandret alt.

I det følgende skal vi foreta en vandring gjennom påskens dager. Jesu påske i Jerusalem var rik på dramatikk – og kristne har minnes og ”gjenopplever” denne historien hver påske. Påsken har også en viktig plass i den norske folketradisjonen.

Palmesøndag

Palmesøndag innleder den stille uke, og har navnet sitt til minne om Jesu inntog i Jerusalem da folk brøt palmekvister og strødde foran ham på veien. ”Hosianna, Davids sønn” ropte de. ”Velsignet være ham som kommer”. Jesus fikk en mottakelse som var en konge verdig. Han red inn i byen på den unge eselfolen. Mens hesten var krigsdyret, var eselet fredsdyret. Jesus ville bringe fred.

Uken fra palmesøndag til påskeaften kalles den stille uke. Betegnelsen kommer av at man i tidligere tider ikke ringte med kirkeklokkene denne uken, og at alt arbeid i størst mulig grad skulle hvile. Det skulle være stille både inne og ute. Folketradisjonen skildrer denne perioden som en sørgehøytid med sang og andakt. Det var en tid for å minnes Jesu lidelse.

Giotto (1267-1337): Jesu siste måltid med sine disipler, Scrovegnikapellet i Padova, Italia. Foto: Commons Wicimedia 

Skjærtorsdag

Dette er den første egentlige helligdag i den stille uken. Dagen har fått sitt navn fra grunnordet skir, som betyr å døpe eller å rense. Evangeliet etter Johannes forteller at Jesus tok vann og vasket disiplenes føtter. I middelalderen var det vanlig å ta et renselsesbad. Jesu innstiftelse av nattverden, som også skjedde skjærtorsdag, må regnes som en åndelig renselse. Nattverden formidler syndenes forlatelse, slik det heter i kirkens nattverdliturgi etter nattverdmåltidet: ”Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod som han gav til soning for alle våre synder.”

Tradisjonelt gikk mange til nattverden på skjærtorsdag, ja, det kunne være opptil flere hundre om gangen i samme kirke. I eldre tid var det vanlig at alle som var konfirmert, gikk til nattverden en eller helst to ganger om året. Den ene gangen var gjerne skjærtorsdag eller en annen dag i løpet av påsken. I tillegg gikk man til nattverden en gang om høsten.

Påskeegg: Et ukrainsk påskeegg med hilsenen: «Kristus er oppstanden». Foto: Cathryn Sprynczynatyk / Commons Wicimedia. 

Langfredag

Langfredag er Jesus lidelsesdag. Den har fått sitt navn fordi det er dagen da Jesus lider og dør på korset. Det er en lang og sorgtung dag. Evangeliene forteller at Jesus etter å ha spist med disiplene en siste gang (om kvelden skjærtorsdag) tar han dem med til en hage, Getsemane, litt utenfor Jerusalem. Her peker Judas ut Jesus, og øversteprestens folk arresterer ham. Jesus blir forhørt, torturert og dømt. Han anklages for å ha utropt seg selv til jødenes konge. Han blir sett som en opprører og en trussel mot romerne, som hadde okkupert landet. Anklagen fra de religiøse lederne er at han har gjort seg lik Gud. Det er blasfemi, noe et menneske ikke kan gjøre. Jesus blir ført til Golgata, begravelses- og henrettelsesstedet utenfor byen. Jesus bærer selv sitt kors. På Golgata blir han naglet til korset – og her dør han. Korset har til alle tider vært kristendommens viktigste symbol. Det minner oss om at Jesus døde for menneskene, og ved sin oppstandelse fra de døde brøt han dødens makt.

I den folkelige påsketradisjonen ble langfredag markert som en sørgedag. Ingen måtte være glad. Folk og dyr skulle faste denne dagen og slik lide med Jesus. Mange steder var det skikk å fire flagget på halv stang. Noen tok sørgeklær på seg. En annen måte å identifisere seg med Jesus på var gjennom det såkalte langfredagsarbeidet. I tillegg til faste skulle man plage seg selv med hardt arbeid. Det var ikke uvanlig at de voksne gikk med sand i skoene for å pine seg selv. Men langfredagsarbeidet for å lide med Jesus forsvant litt etter litt.

Påskeaften

På påskeaften (”påskelørdag”) starter forberedelsen til den glade tiden. I katolsk tid var det vanlig at presten velsignet bøndenes matvarer og såkorn. En skikk som levde forholdsvis lenge, var det såkalte påskeskuddet eller påskesmellet. Løsskudd ble fyrt av med pistoler og børser eller kruttkjerringer som eksploderte. Opprinnelig var dette for å skremme hekser og trollkjerringer bort fra husene. I påsketiden tenkte man at man var særlig utsatt for slike krefter.

Hadsel kirke: Det blir ikke gudstjenester som vanlig denne påsken. Her Hadsel kirke. Foto: Hallgeir Elstad 

Påskedag

På påskedag blir alvoret snudd til glede. Det er den viktigste dagen i den kristne kirke. Jesus står opp fra de døde. Dette feires i gudstjenesten hver søndag. Evangeliene forteller at noen kvinner kommer til graven for å salve Jesu kropp. Men til sin store overraskelse finner de graven hans tom. En engel forteller at Jesus har stått opp fra de døde. Kvinnene drar så fort de kan for å fortelle disiplene hva de har opplevd. Evangeliene er tause om selve oppstandelsen. Men den fikk stor betydning for Jesu disipler og tilhengere. Troen på Jesu oppstandelse er det som skaper den kristne kirke. Den tomme grav viser at Gud har reist Jesus opp fra døden. Jesus lever. Dødens makt er brutt.

I folketradisjonen var det viktig at fastetiden nå var over. Man kunne unne seg god mat. Mange steder var rømmegrøt og lefse vanlig kost på påskedag. En nyere skikk er påskeegg. Hønsehold var i eldre tid lite utbredd, og få hadde dermed egg, som ble brukt bare ved sjeldne anledninger. Hønsene begynte å verpe rundt påsketider, og egg ble regnet som høytidsmat. Man kunne også male eggene, av og til også med innskrift. Eggene kunne man også gi bort. Dette var vanlig blant gifteferdig ungdom. Jentene tok gjerne et egg når de reiste til kirke påskedagen. De bar det under klærne inn mot naken hud på brystet. Etter gudstjenesten gav de egget til den gutten de var forelsket i.

Egget har også en religiøs betydning. I førkristen tid var det et symbol på selve skapelsesunderet, livskraften og det frambrytende livet i naturen. I kristen tid blir egget symbol på oppstandelsen og livets seier over døden. For eksempel finnes det kristen ikonografi som viser den oppstandne Kristus som stiger opp fra et knust egg. Dette er et eksempel på at den kristne kirke fylte førkristne forestillinger med nytt innhold.

Kirken og kristendommen skapte mange tradisjoner, og særlig i forbindelse med gudstjeneste og kirkegang. Påskedagen var og er den store høytidsdagen. Dette var dagen da flest søkte til kirken. Kirkene var da mer besøkt enn i julen. Det var tid for å legge fra seg sørgeklærne og ta på seg den fineste stas. Man kledde seg til fest – og feiret livet. Påskesalmen: ”Påskemorgen slukker sorgen” av den danske salmedikteren N. F. Grundtvig har nærmest blitt en fast salme i norske kirker påskedag. Denne påsken får vi ikke feire den store kristne høytidsdagen, oppstandelsesdagen, i kirkene slik som vi pleier. Men vi kan synge Grundtvigs påskesalme hjemme. Og vi kan ta del i digitale gudstjenester.

Påskemorgen slukker sorgen,

slukker sorgen til evig tid.

Den har oss givet lyset og livet,

lyset og livet til dagning blid.

Påskemorgen slukker sorgen,

slukker sorgen til evig tid.

Melbu: Evangeliene forteller at Jesus viste seg for disiplene etter oppstandelsen. Altertavlen i Melbu kirke har den oppstandne Jesus sammen to av disiplene i Emmaus som motiv. Han møtte dem på veien med de kjente ham ikke. Det var først da han ble med dem hjem for å spise og han brøt brødet og takket Gud for maten at de kjente ham igjen. Altertavlen er utformet av Ørnulf Salicath (1938). Foto: norskekirker.net 

Andre og tredje påskedag

I middelalderen ble tallet på helligdager utvidet til andre og tredjedag i de store høytidene – og dermed også i påsken. Andre og tredje påskedag skulle styrke minnet om Jesu oppstandelse, ikke minst gjennom gudstjenestene. Andre påskedag var det gudstjeneste i andre kirker enn i hovedkirken. Flest mulig skulle ha adgang til å ta del i gudstjeneste i løpet av høytiden. Disse dagene skulle det herske helligdagsfred i landet. I norsk tradisjon står andre påskedag heller svakt. Dagen utmerket seg heller på en negativ måte.

De gamle tingbøkene vitner om bråk, slagsmål og overfall. Dette sier sitt om at det kunne være så som så med helligdagsfreden i det gamle samfunnet. Andre og tredje påskefag gav også anledning til sammenkomster av ulikt slag, drikkelag og dansefester for ungdom. Kanskje kan vi se dette som utslag av at det var for mange helligdager. Folk visste ikke helt hva de skulle gjøre. I 1770 gikk myndighetene til det skritt å avskaffe ti gamle helligdager, blant annet tredjedagene. Men lenge hadde dagen allikevel status som halvhelg. Da skulle en gjøre minst mulig, bare småsysler i hjemmet. Eller var nabobesøk ganske vanlig både andre og tredje påskedag.

På grunn av faren for smitte av coronaviruset blir det lite av sammenkomster og møtesteder i denne påsken. Det bør helst bli en stille markering av kirkens største høytid. Men det er innholdet som betyr noe. Vi lever i en utfordrende tid. Vi trenger tro i uvissheten, håp i håpløsheten. Derfor ber vi: Gud, gi oss framtid og håp!