Jörg Wolfgang Jahn har tatt inn i sitt andre hjem, et lite hus fra 1950-tallet på Melbu. Det er ingen tilfeldighet at han befinner seg i Hadsel når han først skal feire den store dagen sin: 80-årsbursdag.
– Jeg føler meg hjemme her på Melbu. I mer en halve livet mitt har jeg bodd delvis på Melbu.
I verdensklasse
Wolfgang har et imponerende resume. Han har spilt i en kvartett i verdensklasse, og turnert rundt omkring i Asia, Europa, Afrika og USA.
Ikke nok med det, han har også lært opp andre musikere som har gjort stor suksess over hele verden.
Men hvordan endte denne tyske musikeren nettopp på Melbu?
– Det er en lang historie, sier Jahn.
Wolfgang Jahn begynte ikke karrieren så tidlig som mange andre musikere i dag.
– Jeg lærte ganske sent å spille. Da jeg var seks-syv år ble min eldre søster invitert til å spille fiolin, og da ville jeg også det, sier Jahn.
Han ble født i 1936, og vokste opp i et Tyskland som var delt i to. Jahn bodde i Øst-Tyskland. Han fikk spille en liten stund, men måtte reise fra Øst- til Vest-Tyskland for å spille.
– Jeg startet sakte, og hadde ikke noen tanker om å starte en fiolinkarriere.
Les også: – Skal du lykkes må du jobbe «your ass off»
Ikke «Wunderkind»
Etter litt pause i fiolinøvingen, begynte han å spille for fullt da han var rundt 15 år. Han begynte å nyte spillingen, takket vært gode lærere.
– Jeg var aldri et «wunderkind». Jeg var et normalt barn, og jeg øvde normalt.
Først spilte han i et orkester, men det var først da han fikk spille i en strykekvartett at han virkelig fant sin plass i livet.
– Orkesteret var ikke et liv for meg. Innen kammermusikken er vi noen få personer som sitter sammen. Min kjærlighet ligger i å være sammen med andre og kommunisere gjennom musikken. Vi spiller uten dirigent, og alle vet når vi skal spille og hvordan vi spiller. Vi føler musikken sammen. Den type kommunikasjon er min måte å leve gjennom musikken. Gjennom musikk får vi en fantastisk kontakt med hverandre.
Deretter fikk han hjelp fra gode venner, og klarte å komme inn på Staatlichen Hochschule für Musik i Köln. Og etter hvert startet han opp den suksessrike Bartholdy-kvartetten.
Kvartetten deltok på en musikkonkurranse i en liten by i Nord-Tyskland, hvor de møtte på nordmannen Rasmus Ringdahl, som ble svært imponert. Raskt ble kvartetten invitert til å spille på turne i Norge i 1970. Etter å ha spilt konsert i Oslo, reiste de til Tromsø.
– Jeg så at det var montert mikrofoner på scenen. Vi fikk beskjed om at konserten skulle bli sendt direkte på radio. Dette var første gang vi skulle spille Grieg. Jeg har aldri vært så nervøs før i hele mitt liv.
Men konserten gikk strålende, og deretter kom kvartetten årlig til landet for å spille.
Les også: Anniken har lært seg å gi F
Søt musikk
For 35 år siden reiste kvartetten til Melbu på oppdrag.
– Det var så imponerende. Særlig livsstilen på Melbu. Muligheten til å se Nord-Norge var ekstremt spennende da. På den tiden var landsdelen svært ukjent.
Siden var han med på å starte opp Lofoten og Vesterålen Orkesterforening, Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap, og har jobbet med lands- og distriktsmusikere.
Han har også holdt kurs under Sommer-Melbu, hvor musikere fra hele verden har kommet for å spille og besøke landsdelen. For hans enorme innsats fikk han i 1987 Petter Dass-prisen.
Jahn har også vært jobbet som professor på en musikkhøyskole i Tyskland i en årrekke. Og der møtte han kona si. Hun var nemlig en av hans første elever. Og det ble snart søt musikk dem imellom.
Les også: Kaffenerden
To hjem
Han har undervist både amatører og profesjonelle.
– Man trenger ikke nødvendigvis kvalitet i spillingen, man må ha moro. Det handler om hva du får ut av musikken. Jeg har lært veldig mye av å undervise amatører, og det har betydd mye for meg. Absolutt alle i alle aldre som kunne tenk seg å lære å spille musikk, må gjøre det.
– Hvorfor Melbu?
– På en måte så har jeg familien min her. Over halve livet mitt har dette vært et viktig sted for meg. Derfor klarer jeg ikke å si hvorfor. Det er flere puslebiter som sammen utgjør at det føles hjemme her. Familie, huset, venner, ferieminner og den vakre plassen. Jeg har to hjem.
– Jeg var så heldig å få kjøpe dette lille huset på Melbu, nært havet og sentrum. Jeg har så mange gode venner her, også folk som ikke er musikere.
Les også: Leken, eksperimentell og absurd
Underviser fortsatt
Denne uka har familien feiret stordagen ved å reise på tur gjennom Lofoten. Lørdag blir det storfest på Arbeideren blant venner og familie.
– Hvordan føles deg å fylle 80 år?
– Jeg kjente på det for en stund siden, det at jeg nærmet meg 80 år. Men nå kjenner jeg ikke noe spesielt, for jeg var forberedt, sier han smilende.
Selv om han har gått av med pensjonen for lenge siden, underviser han fortsatte.
– Jeg klarer ikke å slutte. Det er en del av livet mitt.
Om noen uker reiser han til Japan for å bistå elever i kammerorkestermusikk.
– Hvordan er pensjonisttilværelsen?
– Jeg underviser fortsatt, men jeg har litt mer tid til å være hjemme, men også til å besøke venner og stedet jeg ikke har hatt tid til før.
Les også: En skipper takker av
Lærte å elske musikk
– Er det noe du ville sagt til en yngre versjon av deg selv?
– Jeg skulle ønske at vi kunne gå tilbake til hvordan det var før. Da vi var opptatte av hva komponistene sa i musikken. Nå er det ofte et stort show rundt konsertene. Jeg håper at vi kommer tilbake dit.
– Hva er det med musikken som gjorde at du ville gjøre karriere ut av det?
– Jeg tror aldri at jeg tenkte karriere. Det var personene og lærerne jeg møtte. De gjorde slik at jeg elsket lydene, komponister og lærte å elske musikken og språket til komponistene. Jeg var åpen og lærte språket, og får dele det med andre.
Les flere portretter av vesterålinger:
– Jeg er stolt over å være lik pappa, men jeg er også bare Petter