– Gården er ikke helt som Noahs ark, men vi er på god vei, sier Ole Andreas Lereim.
Vi befinner oss på Barman Gård på Vik, drøyt halvannen mil nord for Sortland. Her har Lereim, kona Kristin Mari Simonsen og hennes datter Konstance (15) fått seg både hunder, angorakaniner, høns, kalkuner, ender, påfugler, ponnier og to ullgriser (mangalitsasvin) etter at de kjøpte gården og flyttet hit for cirka tre år siden.
– De er gode venner alle dyrene. Det er ren idyll – så lenge de får bestikkelse i form av mat. Vi har også en katt som lusker rundt her og egentlig er sjefen, smiler Ole Andreas.
Sør-amerikanere fra Bærum
Men det mest oppsiktsvekkende for forbikjørende er de to alpakkaene som står og kikker seg rundt i en liten innhegning ut mot fylkesvei 956 mot Holm og Bremnes. Her står alpakkaene, som egentlig stammer fra Andesfjellene, omgitt av storslagne vesterålsfjell og ser ut til å trives i et mer hardbarka klima også.
– Vi har fått en saktesone forbi her. Folk blir nysgjerrige og kikker. Jeg liker å tro at det kan fungere som et trafikksikkerhetstiltak. Vi har snakket om å skaffe oss alpakka i rundt ett år. Det var kona mi som egentlig hadde ideen, sier Ole Andreas.
Og nå i påska ble ideen til virkelighet. Da kjørte de den lange turen ned til Bærum og hentet de to alpakkaene: Calypso, en hingst på to år, og vallaken Atlas på ett år. Begge alpakkagutta med Norvetia som fornavn, oppkalt etter oppdretteren i Bærum.
Gir mye og verdifull fiber
Det er primært fiberproduksjon de tenker som bruksområde.
– Vi tenker etter hvert å produsere litt garn. Når du kjenner på det, er det utrolig hvor mye fiber det er på disse dyrene. Det fungerer ikke en gang med strømgjerde: De er så tykke i pelsen at strømmen aldri kommer så nær kroppen at det gjør vondt.
– Jeg lurer litt på hvordan vi skal gjøre det med garnproduksjonen. Jeg er sta av natur, så det kan godt hende at du finner meg sittende ved en elektrisk rokk for at jeg skal vise at jeg kan få det til.
Det finnes minst to spinnerier i Norge de kan sende fiberet til, der får man ferdig tilbake fabrikkspunnet fiber. Alpakka-fiber anses som både varmere, mykere, lettere og sterkere enn ull. Når de skal klippes i mai/juni, blir det rundt fire kilo per dyr.
– Alpakkaen har veldig enkel og fin fiber å jobbe med. Og så er det eksklusivt. Jeg har sett på internett at man får 2-3.000 kroner per ferdig kilo garn, forteller Ole Andreas, som opprinnelig kommer fra Sogndal, men som ansatt i Forsvaret endte opp på Sortland, hvor han i dag jobber i Kystvakta.
Første i Vesterålen?
Planen er at hingsten Calypso snart skal få seg dame.
– Forhåpentligvis får vi en hoppe hit i løpet av året, så vi får noen flere alpakkaer. Noen små, enda søtere, alpakkaer. De er jo noen sjarmerende skapninger og fine dyr for øynene.
Alpakkaene er nysgjerrige dyr, men det er ikke lett å hanke dem inn.
– Det er de som bestemmer om de vil bli hentet inn eller ikke. Og de er veldig kresne i matveien. De spiser stort sett grønt gress. I tillegg gir vi dem litt kraftfor og kosttilskudd. Men de spiser fortreffelig lite i forhold til hestene. Det passer godt for oss som ikke har stor matproduksjon på gården, sier Ole Andreas, som ikke tror noen har hatt alpakkaer i Vesterålen før.
– Jeg vet bare én som driver i Bodø, én utenfor Tromsø og et par i Finnmark. I Sør-Norge er det derimot mange som driver med alpakka.
På kveldene bor de to sør-amerikanerne på Vik i en rød stall lengre opp på gården, sammen med hester og påfugler. Påfuglene er for øvrig også et sjeldent syn i Vesterålen.
– Jeg tror det er lite av det i Vesterålen. Jeg har bare hørt om noen som har det i Lofoten.
Rikt fugleliv på gården
Og de to påfuglene er langt fra de eneste fuglene som bor på Barman gård. Ole Andreas og Konstance tar oss med til fuglegården. Her kakles, bables, gobles og gales det ivrig.
– De venter på kveldsmaten.
Det blir enda mer liv her når det store gåsetrekket lander.
– Da blir det mye og høye lyder når fuglene står og «prater sammen». Nedenfor her har vi også en dam, som er veldig idyllisk om sommeren. Så her koser fuglene seg.
Her har de moskusender, og det er like før de begynner å ruge litt.
– Så vi håper det snart blir eggeklekking og småkyllinger. Vi har nettopp fått indiske løpeender. Også har vi silkehøns, som legger turkise egg.
En kalkunhunn og -hann har de også.
– Jeg er spent på om om hun klarer å ruge frem noen kyllinger. Hun er i hvert fall verpesjuk, og han er veldig klar.
Vil starte åpen gård
I stallen har de også angorakaniner, som i likhet med alpakkaene ikke har ull, men gir verdifull fiber.
– Det er mye arbeid å klippe angorakaniner. Du må holde dem hele tiden, men det største problemene er at huden deres er som papir. Man må være veldig forsiktig. Så det er en tålmodighetsprøve, sier Konstance.
Vi går videre til hesteinnhegningen, der det befinner seg både en shetlandsponni og en nordlandshest. Målet er å få til en ordentlig besøksgård i løpet av året, der barna kan se på, mate og kose med dyrene, ri på ponniene og spise i den store, nybygde grillhytta like ved. De har allerede begynt å reklamere for barnebursdager her.
– Barn har ikke lenger så mye med dyr å gjøre. Jeg tror det er blitt mye lengre avstand mellom dyr og mat. Ikke at barna skal komme hit og måtte klakke ihjel ei høne, men bare det å komme hit og se at egget virkelig kommer fra høna, er verdifullt, mener Ole Andreas.
Sogndølen sier at de også vurderer etter hvert å starte et gårdsutsalg på Barman gård.
En drøm de har hatt hele livet
For Ole Andreas og kona Kristin Mari har det vært en drøm hele livet å drive et gårdsbruk.
– Da dette nedlagte gårdsbruket ble lagt ut for salg, slo vi til. Det var ganske rimelig også. Her får jeg dekket mange av mine interesser, siden det er jakt- og fiskerett her. Samtidig er det kort vei fra sentrum.
I ett år har de vært en del av overnattingstjenesten AirBnb. I et eget hus, der halvdelen av huset er et moderne tilbygg, og den andre er et gammelt trehus fra slutten av 1800-tallet, tilbyr de åtte overnattingsplasser.
– Vi fikk en fin start i fjor. Vi kom sent på markedet, men fikk bra belegg til at dette bare er en fritidssyssel. Mange familier reiser på budsjett, og det koster jo en formue å reise fra hotell til hotell. Det er mer «laidback» å bo her, hvor du har gårdslivet tett på.
– Vi har vært heldig med å anskaffe oss en gård som har et sånt potensial, og Vik er en fantastisk fin plass. Vi håper å få dette til.
Savner ikke bylivet
15-årige Konstance savner heller ikke bylivet.
– Ikke egentlig. Her slipper man at det er så mye styr. Det er ikke akkurat mange fulle folk som raver i gatene her, smiler hun.
– Alle bidrar på gården, men vi har ikke så mye arbeid. Vi har ikke det store volumet. Det er ikke mer dyr enn det er kos, sier Lereim.