Halvar Ellingsen uttalte i media mandag denne uken at han mener Hotell og Restaurantfag burde flyttes til Kleiva slik at maten blir laget der maten også blir produsert. Rent umiddelbart kan dette høres ut som en god ide, men om man ser nærmere på yrkesfagretningen er den mer sammensatt enn at Kleiva vil være det eneste riktige stedet for denne linja.

I dag er det ingenting som heter Hotell og Restaurantfag eller ‘Kokkelinje’. Denne betegnelsen forsvant for ca. 15 år siden, og linjen heter i dag «Restaurant og Matfag». Under denne betegnelsen finner vi hele 12 yrker. Altså ikke bare kokk, og dette ser vi på som viktig å ha med seg.

Det Ellingsen har fått til på Kvitnes Gård er svært imponerende, og måten restaurantdrift kombineres med gårdsbruk og grønnsaksdyrking er noe verden trenger mer av. Vi har derfor forståelse for at Ellingsen mener det vil bli en «kick ass» utdanning om Restaurant og matfag legges til Kleiva, men det kan hende at gårdsdrift ikke er like relevant for alle som skal inn i ett av de ulike 12 yrkene som vi i dag finner under paraplyen til Restaurant og matfag.

Linja på Melbu utdanner unge mennesker som drømmer om å bli stuert på trål hos Lerøy, konditor hos Pascal på Karl Johan i Oslo, baker i Lom, fiskehandler hos Ravnkloa i Trondheim eller som vil servere Street Food fra en Food Truck i Paris.

Det er kanskje ikke slik at en konditorlærling eller en med interesse for fiskehandlerfaget vil ha like stort utbytte av å delta på gårdsdrift som lærlingene på Kvitnes Gård har. Selv om det nok er lærerikt og selv om det nok er interessant å lage biokull av lammebein, må vi huske: Alle elevene på restaurant og matfag skal ikke bli kokk.

Under paraplyen til Restaurant og matfag finner vi også ‘fagarbeider i industriell matproduksjon’. Altså en som jobber med å masseprodusere mat eller drikke. Vi finner ‘fagarbeider i sjømatproduksjon`, og vi finner `institusjonskokk`, et yrke der spesialkost ofte er i fokus, der pasienter med sykdom, milde og alvorlige eller andre helseplager skal spise maten som tilberedes. Hverdagen for kokken ved Rikshospitalet ser veldig annerledes enn hverdagen for kokken på en restaurant i Vesterålen.

Så er det viktig å ikke miste utviklingsperspektivet ut av synet, og Ellingsens utspill er i så måte noe man kan ta med seg i forhold til enda tettere samarbeid mellom skolene i Vesterålen, ikke bare for de tradisjonelle restaurantkokkene, men for de 11 andre yrkesveiene også. Vi kunne for en tid tilbake lese at stjernekokker fra hele Europa var fra seg av begeistring når de skulle beskrive linjen på Melbu, og de brukte ord som ‘noe av det flotteste i landet’. Betydelige ressurser ble brukt da denne linjen ble bygget for få år tilbake. Vi har tro på at skolen på Melbu holder høy kvalitet, og at linjen kan videreutvikles der den er.

Ellingsen viser til at kunnskap om gårdsdrift vil øke kompetansen for fremtidens kokker. Vi er enige i at elever kunne ha godt av å lære om økologisk gårdsdrift og dyrevelferd, men å rykke skolen opp med røttene fra Melbu, for å flytte den til Kleiva er ikke en tanke vi er med på. I Vesterålen kjemper vi sammen for å beholde de yrkesfaglige studieretningene i regionen som hvert 4. år er truet av fylkeskommunens nådeløse sparekniv. I Vesterålen står vi skulder ved skulder for å beholde yrkesfaglinjene. I Hadsel har vi helhjertet støttet opp om linja på Kleiva, som er viktig for både landbruk og havbruk. Vi håper at regionen Vesterålen vil slå ring om den tradisjonsrike linja på Melbu, og at regionen sammen kan bidra til å bevare linja, og utvikle den.