Det er spørsmålet jeg står igjen med etter å ha lest innlegget til KrFs Linda Haukland på VOL 28. mai. I innlegget mener Haukland at politiet må få økt anledning til maktbruk og kroppslige undersøkelser mot unge mennesker for å «teste rusbruk blant unge mennesker slik at de får et avrusningsprogram». Det er mange punkter i Hauklands innlegg som slett ikke henger på greip.

For det første:

I etterkant av at Riksadvokaten gikk inn og stanset politiets praksis med ulovlig maktbruk er det slett ikke blitt noen fri narkoflyt blant unge i betydning kraftig økende bruk som Haukland og KrF later til å tro. Det er en svært liten økning i bruk av ett rusmiddel: kokain (som fortsatt et lite mindretall bruker).

FHI påpeker også selv i rapporten som Haukland henviser til at antallet som oppga slik bruk var lavt og at endringene fra år til år må tolkes med forsiktighet. Jeg oppfatter ikke at Haukland i sitt innlegg utviser noen forsiktighet i tolkningen av disse tallene, snarere tvert imot. Her går Haukland langt i å svartmale en hel generasjon uten å ha reelt grunnlag for det.

Faktum er at nøyaktig den samme utviklingen som vi ser i Norge knyttet til kokain, skjer over hele Europa. Dette peker også FHI på. Ideen om at denne internasjonale trenden skyldes en rusreform som ikke ble vedtatt i Norge er fullstendig på viddene. Det var heller ikke sånn at forslaget til rusreform kom som lyn fra klar himmel. Hvis Haukland tok seg bryet med å lese NOU-en som lå til grunnlag for reformen, ville hun finne solid forskning som begrunner nettopp behovet for en endring i narkotikapolitikken. Dette har også WHO og FN vært tydelig på.

For det andre:

Riksadvokatens retningslinjer har hun heller ikke satt seg inn i. Brevet av 9. april 2021 kommer heller ikke med endringer, men presiseringer ihht. gjeldende lovverk. Her blir det ikke skrevet at politiet ikke lenger kan ransake ungdommer eller foreta andre undersøkelser. Skånsom ransakelse er fortsatt lovlig når det er nødvendig. Riksadvokatens presisering går ut på at tvangsmidler som har vært i vanlig bruk, som for eksempel kroppsundersøkelser, er uforholdsmessige og ulovlige i saker som omhandler besittelse og bruk av mindre mengder narkotika. Riksadvokaten tydeliggjør i sitt brev at det skal foreligge skjellig grunn til mistanke før slike tvangsmidler tas i bruk.

Det at politiet ikke kan ransake kroppens hulrom, telefoner, datamaskiner m.m. uten at det foreligger noen skjellig grunn til mistanke, bør anses som helt grunnleggende i en rettsstat. Noe annet vil åpne for svært vilkårlig maktbruk fra politiets side. Eller mener Haukland i fullt alvor at unge mennesker skal ha et svakere rettsvern enn resten av samfunnet?

For det tredje:

Haukland skriver i sitt innlegg at bruk av narkotika i praksis er avkriminalisert gjennom Riksadvokatens nye retningslinjer «fordi politiet ikke lenger kan straffeforfølge kriminelle bakmenn». Dette stemmer overhodet ikke. Riksadvokaten skriver sågar:

«Befatning med narkotika i tilknytning til salgsvirksomhet, herunder mottak og oppbevaring i denne sammenheng, bedømmes som kjent vesentlige strengere, og ved store kvanta er straffene meget strenge. For slik kriminalitet vil forholdsmessighetskravet i snever forstand i liten grad utgjøre en skranke, men tvangsmiddelbruken må selvsagt også i slike tilfeller være nødvendig.»

For det fjerde:

Er det virkelig narkotikabruk som er det største problemet blant ungdom i Nordland?

Ser vi på Ungdata-undersøkelsene for Nordland fra 2022 så finner vi oppdaterte tall på hva vi har å jobbe med i vår region. I nøkkeltallene for videregående finner vi at bare 2 % av elevene har hatt utstrakt bruk av hasj eller marihuana det siste året. Dette er under landsgjennomsnittet. Ser vi på alkoholbruk ligger vi derimot over landsgjennomsnittet. Her ser vi også at antall elever som har vært beruset på alkohol øker med alderen og på VG3 har hele 83 % ruset seg på alkohol.

Alkohol er ikke bare like farlig som for eksempel kokain. Uten alkohol hadde vi knapt hatt kokainbruk. Kokain brukes nesten utelukkende sammen med alkohol, også delvis for å kontrollere alkoholrus, og kombinasjonen av disse to er en viktig grunn til at stoffet er så skadelig.

I undersøkelsen kan vi også lese at elevene i Nordland er mer misfornøyd med lokalmiljøet sitt enn landsgjennomsnittet. Dette er absolutt grunn til bekymring, og noe både Haukland, jeg og alle andre politikere i Nordland bør bruke mye tid og ressurser på å gjøre noe med.

Jeg vil at vi i Nordland skal gjøre mer for å forebygge rusavhengighet.

Vi ønsker et samfunn som aktivt tilrettelegger for at befolkningen skal kunne leve verdige og meningsfulle liv. Norge har i mange år stolt kunnet titulere seg med status som et av verdens beste land å bo i. Men selv den stabile, fungerende velferdsstaten Norge klarer ikke å favne alle skjebner like godt. Særlig gjelder dette mennesker med psykiske og rusrelaterte lidelser. De lever sågar cirka femten år kortere enn resten av befolkningen (NIM-rapporten «Rus og menneskerettigheter»).

Behandlingen av forslaget om rusreform i 2021, belyste godt hvor mange sterke og forskjellige meninger det finnes om ruspolitikken. Det ser vi også av KrFs innlegg som rett fram argumenterer for at politiet må få fortsette med en praksis som statsadvokaten har konkludert med er ulovlig. Økt maktbruk fra politiet er slett ikke riktig medisin for rusavhengige uansett alder. Der er vi i SV grunnleggende uenig med KrF. Men det jeg håper vi derimot kan være enig om er at vi alle ønsker å forebygge rusavhengighet, særlig blant unge mennesker.

Da må vi se nærmere på årsakene til at mennesker velger å ruse seg. Vi vet at en del av de psykososiale faktorer som kan gi en risiko for rusavhengighet er lite nettverk og/eller ustabile relasjoner til foreldre, familie og venner, lav inntekt eller dårlig psykisk helse. Vi vet også at det beste grunnlaget for en sunn utvikling og et godt liv, legges i barndommen.

Har du som barn og ungdom dårlig tilgang til trygge voksne, er sjansen større for at en kan bli rusavhengig. Har man derimot god tilgang til trygge voksne, er sjansen større for å ikke bli avhengig og vil enklere kontakte, eventuelt fanges opp, av hjelpeinstanser, til tross for en mulig enkel tilgang til rusmidler. Å bli «fanget opp» av politiet gjennom inngripende, kroppslige undersøkelser, bygger ikke tillit og er på ingen måte forebyggende.

SVs helsenettverk har hatt samtaler med ungdom med egenerfaring på rus fra hele landet. De forteller at mange av de som bruker rusmidler selvmedisinerer på grunn av vonde ting som har skjedd i livet. De forteller at om de fikk hjelp med disse tingene tidlig nok ville de sannsynligvis ikke blitt rusavhengig. De ønsker seg lett tilgjengelige, lavterskel-fritidstilbud hvor de kan komme bare for å henge. Det må føles trygt og det må være trygge voksne de kan å henvende seg til om de trenger prat.

De sier tydelig at fritidsklubber er svært viktig for mange som er i fare for å skli ut og bli avhengig. Det må være lett å komme til, åpent flere ganger i uka og ungdommene må få tid til å bygge sosiale bånd med de voksne som jobber der. Organisert idrett/aktiviteter og voksne på skolen som har tid til å snakke med elevene er også viktig.

Jeg er bekymret for de mange unge som ikke får samtalen de trenger når de trenger den! Med gode samtaler og stabile, lokale møtepunkter kan vi etablere en effektiv motvekt til risikofaktorene ungdommen i Nordland lever med.

Sammen kan vi hjelpe våre unge med å få et godt grunnlag for resiliens og mestring i livet, og akkurat det håper jeg at Haukland og KrF vil være med på å bidra til, heller enn å jobbe for å redusere unge menneskers rettssikkerhet