Innledningsvis sa Gerd Elin Sørensen på vegne av Lions Club Andnes/Nordlysdamene at flesteparten av oss Lionsdamer er i bestemorsalder, og er opptatt av at barnebarna får et godt liv.
– Derfor har vi gitt dere denne gaven som vi håper dere tar godt imot, sa hun og ga ordet til filmregissør Fredrik Mortensen.
– Jeg fikk i oppgave å lage en dokumentarfilm, da jeg gikk filmskolen i Stockholm. og tenke på Per «Parker» Andreassen som ble ufrivillig kjendis etter at han begynte å eksperimentere med narkotika og sterke stoffer og ble kriminell, sa Fredrik. Per har en karriere på 40 år som handler om rus, kriminalitet og psykiatri. Han var en pest og en plage for alle som drev kafeer og restauranter. Han er brukt mye som et eksempel for å skremme folk vekk fra narkotika.
– Jeg kunne tenke meg å bli kjent med ham. Vel vitende om at han minst 10 ganger tidligere har sagt nei til mediefolk. Nå var han blitt så gammel at han tenkte at han ikke hadde så lang tid igjen. Han vil at hans historie skal brukes som eksempel på et liv som ingen vil ha, sa Fredrik. I filmen kommer han inn på hvordan det var for Per å bli erklært strafferettslig utilregnelig. Det betyr at han var for syk til å sitte i fengsel, men samtidig for frisk til å legges inn.
– Det var på ingen måte noe frikort. Jeg ble erklært gal og folk ville ikke ha noe med meg å gjøre lenger. Det er ganske fryktelig å miste kontrollen over sin egen sinnstilstand, sa han i filmen. I filmen fikk vi se hvordan Per kom til Tromsø som unggutt. Han var skipselektroniker, kom fra en flott familie og hadde tilsynelatende en lysende fremtid for seg. Han var god i idrett, hadde jentetekke m.m.
–Knarken ødela oss. Rusen stigmatiser hele mennesket. Evig eies kun et dårlig rykte, sier Per. Han hadde 200 innleggelser på sykehus.
– Selv om jeg har vært en byrde for samfunnet, så prøver jeg å gi litt igjen ved å være hyggelig med folk, sa Per. Slutten av filmen ble hans egen begravelse. Det kom 250 stykker i kirken. Etter filmen gikk debatten og spørsmålene heftig fra en engasjert forsamling. Den sterke personportrettfilmen til Fredrik satt tydelig dype spor.
– Kan skje alle
Lærer for 7. klasse ved Andenes skole Berit Høyning Johansen opplyste at hennes klasse hadde rus som eget tema.
– Det å bli rusavhengig kan skje alle som eksperimenterer med slike stoffer. Man vet aldri hvordan kroppen reagerer på rus. Vi så jo i filmen at Per kom fra en familie som var glad i ham. Det kan skje med dem også, påpekte Johansen. Trym Wiik (14) ville vite hvordan det var for Fredrik å få greie på at Per var død.
– Det var et sjokk. Vi var ferdig med hovedopptakene, men Per var blitt så varm i trøya nå at han hadde lyst til å filme litt selv. Jeg fikk ikke vite noe før media begynte å ringe meg, Det tok et år før jeg orket å gjøre ferdig filmen, sier Fredrik. Anders Jensen (15) ville vite hvor lang tid det tok å lage filmen.
– Det gikk seks år. Det høres lenge ut, men det er helt vanlig for en dokumentar, sa Fredrik. Lærer Mona Skaldebø tok ordet og sa at hun hadde gledet seg veldig til å se denne filmen.
Fikk ham i gangen ei natt
– Vi flyttet tilbake fra Tromsø til Andøy i 2011. I leiligheten i Tromsø fikk jeg ham plutselig i gangen min en natt. Jeg bønnfalt ham om å ikke gjøre noe, og han gikk igjen uten å stjele, smiler Skaldebø. Fredrik bekrefter at mange hadde den erfaringen med Per. Han lot være å stjele fra dem som overtalte ham til å la være.