Samlet konfirmanter fra 1958 i Risøyhamn:

60-årskonfirmanttreff i Risøyhamn

1958 konfirmantene i Bjørnskinn med ledsagere jubilerte på Skomakerstua i Risøyhamn 29. juni til 1. juli.

Diamantkonfirmantene foran Skomakerstua. Fra venstre: Odd Bahr (Hanssen), Steinar Skarstein, Svein Erling Berg, Arnhild Moe (Olsen), Finn Hugo Dahl, Marion Sjåvik (Nordheim), Tordis Eriksen (Karoliussen), Martin Nikolaisen, Agnar Johannessen, Kjell Johansen  

Andøy

Dette skriver de i et innlegg til media få dager etter hendelsen:

– Vi møttes fredag til «bli kjent igjen» kveld.
Lørdag formiddag «lekte» vi astronauter i Romskipet Aurora og fikk innføring i arbeidet som foregår på Andøya Space Center, Oksebåsen. Lørdagskvelden var det festmiddag på Skomakerstua.
Vi takker vertskap og betjening for godt samarbeid og trivelig feiring, forteller arrangørene i innlegget.

Dette var konfirmantenes tredje jubileum. De møttes første gang til 40-års feiring i 1998 på Andøykroa i Risøyhamn. Gullkonfirmanttreffet holdt de på Marmelkroken i 2008.

– Vi avsluttet årets treff med gudstjeneste i Bjørnskinn kirke søndag. Noen av årets konfirmanter hadde også møtt opp i kirken. De deltok i skriftlesning og vår egen Odd Bahr leste også fra skriften. Organist og prest ga en fin innføring om hvordan nåtidens konfirmantundervisning foregår, fortelles det.


– Da presten ville vite hvordan det hadde vært å være konfirmant i 1958, leste en prolog som har fulgt oss på alle tre treffene. «Minner fra Vestersia». Den ble skrevet og fremført av Rigmor Feiring f. Antonsen fra Nøss på 40-årstreffet.
Dessverre døde Rigmor tre år etter det første treffet.
Vi syns prologen hennes er så god at den tåler å bli gjentatt.


Minner fra Vestersia.


Vi sykla så lett over «Nattmålsholen», av sted til Bjørnskinn og konfirmantskolen. Nu skulle vi bare prestehanda ha, så var vi voksen, - og på fest få dra.

Med spenning i magen troppa vi opp, sjenerte betrakta vi heile den tropp – som sammen i fritid og skole skulle være, og kanskje, - hvis heldig, - amore få lære.

Vi fort fant tonen, jeg minnes så vel at vi møttes på melkerampen hver kveld. Og St. Hansaften på Einarsletta vi for, i midnattssol banka hjerta i kor. Beskjedent ei hand smøg seg langsomt i din, hormona i flor, - så uskyldig og fin.

Men Solbu var streng, ja «Herre min gud» hvis ikke en kunne de ti lange bud, hver salme hadde minst tjue vers, og ikke en linje måtte være på tvers. Hans stemme den runga hvis noe var galt, og så var det hjem for å pugge om alt. For prest og Vårherre var enig om mangt, blant annet å få fram, en god konfirmant. Vi pugga og leste, for tenk for skam, å stå der på dagen, - og ikke kunne det grann. Selv tenkte jeg mye på Jesus blod, og at det var vin jeg ikke forsto. For alt det sterke var jo synd og skam, og nu ble det servert rett fra prestens hand.

Endelig kom så den store dag, som «engla» i kapper vi sto der på rad, det geistlige blikk vi helst unngikk, fordi da kanskje han ville gå en forbi. En pause vi fikk for dagen ble lang, nu tok ho mor hvetekaka og lefsa fram. På kirkebakken der utveksla vi kort, å være midtpunkt en hel dag føltes stort. Jentan i nytt i fra topp og til tå, guttan sin første dress hadde på. Vi var ikke bortskjemt med gaver den gang, men håp om klokke det hadde man.

Tre veker med   religion var forbi, nu venta vi bare på at det fest skulle bli. Om det var på Dverberg gjorde slett ikke det spor, ja, -- hvor det enn var, lett på sykkelen vi for.

På framhaldsskolen møttes mange igjen, hver helg etter mat vi sykla hjem. Ja, vi sleit og vi sykla noen mil det år, og mange bukser fikk tynnslitte lår. På skolen vi gjorde så godt vi nå kunne. Til sløyd laga guttan hjerta av tre, vi fletta med peddig, - flotte kurver det ble.

I høstmørtna ofte på veian vi slang, litt løst også ripsen på buskan hang. I garnan på kaia var det spennende å sverme, men av Solvoll fikk vi forbud imot oss der å nærme. De sa at skadan på garnan ble så stor, at all fisken gjennom hullan for.

Men vår ungdom var fin, den var trygg og god - ingen aids ikke sprit og ikke narko.

Etter skolen langt ut i verden vi for, både til syd, - øst og nord. Da innbydelsen kom var gleden stor, og i dag kan vi alle juble i kor:
En hyllest til Øya hvor det alltid var sommer, og hvor vi med minner på ferie kommer. Og selv om celler er skiftet ut underveis, eller håret har fått en litt annerledes sveis, og selv om det har gått mange år, har vi som den gang i hjertet - vår.

 

En fornøyd komité takker de fremmøtte Diamantkonfirmanter og ledsagere for et minnerikt treff. Foto: Laila Skarstein