Da BDS’ ”Nordstjernen” forliste i Raftsundet 22. september 1954, ble det besluttet, sammen med VDS og NFDS, å kontrahere en erstatter fra Blohm & Voss A/G, Hamburg. VDS og NFDS gikk nye veier i prosjekteringen med maskineri plassert akter. BDS på sin side ville ha et skip tilsvarende Ålborg-klassen.
Byggingen av ”Nordstjernen” startet omtrent samtidig med at kontrakten ble underskrevet i desember 1954. Allerede i september 1955 var kjølen strukket. Da kunne Aftenposten meddele at sjøsettingen av skipet trolig ville skje den 25. oktober samme år, og at det så ut til at den planlagte leveringsdatoen, 15. mars 1956, kunne overholdes. Ganske riktig, sjøsettingen fant sted den 26. oktober 1955 ved Blohm & Voss i Hamburg – én dag etter skjema. Ved sjøstettingen var rederiet representert ved administrerende direktør Thomas Flack jr., og blant deltagerne ved høytideligheten var presidenten i Norges Rederiforbund, Lars Usterud Svendsen og Norges ambassadør i Bonn, Peter Martin Anker. ”Nordstjernen” ble døpt av fru intendant O. Bruvik. Det var en stor dag for Bergen og ikke minst for BDS endelig å få en verdig erstatter med samme navn.
M/S Nordstjernen bygges
Det som gjensto etter sjøsettingen, var utrustningen av skipet – her ble det ikke spart på noe. Cirka en måned for tidlig ifølge avtale ble skipet høytidelig overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab. Dette skjedde 24. februar 1956 i Hamburg. Rederiet hadde sendt ned kaptein Einar Drægebø, som hadde med seg noen av Norges mest kompetente sjøfolk til å bemanne skipet.
Den 27. februar 1956 kom ”Nordstjernen” til hjembyen Bergen. Det ble meldt at skipet hadde oppnådd en fart på 16,8 knop under fartsprøven på Bjørnefjorden – det var litt mer enn hva det var konstruert for. Prisen beløp seg til 11,3 millioner kroner, noe direktør Ths. Flack jr. betegnet som meget rimelig. Oppgjøret med verftet var gunstig ettersom Det Bergenske Dampskibsselskab ved hjelp av erstatningssummen fra den tidligere ”Nordstjernen” delvis kunne finansiere fartøyet.
Innredning
”Nordstjernen” var innredet etter de samme prinsipper som Ålborg-søstrene ”Nordlys” og ”Polarlys”. Denne skipstypen hadde blant annet den fordel at man fant de store salongene, kafeen og spisesalen på ett og samme dekk. Planløsningen og disponeringen av de forskjellige rommene ble da enklere, og passasjerene hadde lettere for å finne seg til rette om bord. Alle salongene lå ute til skipssidene, og en lang rekke store vinduer gjorde rommene lyse og triveligere, samtidig som passasjerene fikk utsikt til flere sider. All kommunikasjon mellom de enkelte salongene eller salongene og lugarene kunne foregå innendørs. Hvis været var dårlig, kunne man slippe å gå ut på dekk, og man behøvde heller ikke trenge seg forbi luker, bommer og kraner om man skulle bevege seg fra det ene stedet til det andre. Dette hadde spilt en stor rolle i forbindelse med planløsningen av skipet. Det var BDS’ lange erfaring på denne værharde og kompliserte ruten at passasjerenes trivsel økte når ”den indre kommunikasjon” foregikk så enkelt som mulig.
Fra nest øverste dekk, hvor salongene lå, førte to trapper ned til lugarene på henholdsvis 1. og 2. plass. 1. plass hall var sentralt beliggende mellom røkesalongen i forkant og spisesalongen i akterkant. Det første som møtte en når man kom opp trappen, var en større dekorasjon av kunstneren Paul Renè Gauguin, som for øvrig hadde ansvaret for all kunst om bord i ”Nordstjernen”. Dekorasjonen i trappeoppgangen forestilte en havhest. Den var skåret ut i en enkel strektegning direkte på selve trappehusveggen (denne dekorasjonen er der i dag også). Dette store feltet var i lys eik, mens alt det øvrige treverket i trappen og i hallen var holdt i teak. Selve trappegelenderet var enkle oppstående stålrør, brennlakkert i en røyksort farge. Denne røyksorte fargen gikk igjen i veggdekorasjonen.
Med inngang fra hallen fantes det et toalett og garderober, og en trapp førte videre opp til båtdekket hvor radio- og telefonstasjonen hadde sin plass. Alle dører som førte fra hallen og til røkesalongen eller spisesalongen, hadde store dekorerte glassruter etter tegninger av Gauguin.
På 1. plass røkesalong var veggen holdt i grønt, inndelt i felter med lysegrå lister. Til alle de mer utsatte stedene hvor slitasjen vanligvis var størst, slik som møbler, dører og feltene omkring ventilene, var det valgt mahogni. Møblene var trukket med norske husflidstoffer i en gulbrun farge, med unntak av de to møbelgruppene rundt bridgebordene og en større sofagruppe midt i rommet som var trukket med blått og grått stripet stoff. I forkant av røkesalongen var taket hevet. Dermed hadde man også fått anledning til å bygge inn belysning. I akterkant av salongen var trappehusets vegger ført inn i rommet. For at disse veggene ikke skulle virke for dominerende, var de dempet ned i en lys går farge. Gauguin hadde valgt å dekorere veggene i salongene med tre store motiver skåret ut i sandblåst lerketre. Treskjæringsarbeidet var festet direkte på de malte veggene – et på hver side av frontveggene og et på akterveggen over den store sofagruppen som dannet et naturlig sentrum i salongen.
Forstsatte man akterover – gjennom hallen – kom man inn i spisesalen. Her var veggene gitt en gråblå farge og delt opp ved hjelp av lys grå lister. Stoffet på stolene var holdt i rødt med tynne sorte striper. Den tresorten som dominerte i spisesalen, var lys japansk alm, og man fant den både på vindusomramningene, på dører, på koldtbordet og på veggen mot hallen. På sistnevnte vegg hadde Gauguin skåret ut selve almen i et fint stilisert fiskenett i tynn strek. Dessuten hadde han felt inn en mindre emaljeplate i selve treet.
Paul Renè Gauguin hadde tidligere laget en del emaljearbeid, og på ”Nordstjernen” fant man flere eksempler på hvordan emalje med hell kunne anvendes i dekorasjonsarbeider.
Fra spisesalongen førte en vakkert dekorert glassdør inn til kafeen. Her var det servering av varme og kalde retter, smørbrød med mer. Kafeen var først og fremst beregnet på 2. plass passasjerer, men uansett klasse kunne passasjerene velge om de ville innta sine måltider i kafeen eller i spisesalongen. I kafeen var det møblert med småbord, mens det langs ytterveggene var plassert lette, fastbygde sofagrupper. Serveringsdisken lå midt i rommet med lett tilgang fra alle bordene. Møblene var trukket med et praktisk nylonstoff i blå og hvite ruter. På veggene fant man også her emaljearbeider i friske farger, utført av Gauguin.
Aktenfor kafeen lå 2. plass røkesalong. Kafeen og røkesalongen var skilt fra hverandre med en stor glassvegg dekorert med motiver fra havbunnen. Glassveggen understrekte på en forsiktig måte at disse rommene egentlig hørte sammen. Derfor var også innredningen i begge rom utført etter de samme retningslinjer. Treverket var holdt i lys eik, som også gikk igjen i et halvpanel langs veggene. I kafeen var veggene gitt en varm grå tone, mens veggene i røkesalongen var dyp røde. Dørkene i begge rom hadde samme mønster og var holdt i den samme fargen. I røkesalongen fant man gult trekk på møblene. I akterveggen var det montert to store skyvevinduer som ga god utsikt akterover.
Fra 2. plass røkesalong kom man ut i en mindre hall. Herfra førte en trapp ned til lugarene på 2. klasse. Denne trappen var utført på samme måte og i samme materiale som hovedtrappen på 1. klasse. Fra hallen kunne man gå videre opp til 2. plass promenadedekk med en mindre overbygning i forkant. Denne overbygningen ga utmerket ly for trekk. En trapp ned fant man en liten damesalong hvor det var bygget inn en vask og et praktisk stellebord for småbarn.
På samme dekk lenger forut på 1. plass var det innredet et hyggelig lese- og skriverom med to skrivepulter, en sofa og en lenestol. Veggene i skriverommet var holdt i lys japansk alm. Møbelstoffene var norske husflidstoffer i friske farger.
Utførende interiørarkitekt var Hugo Kaltenborn, som tidligere har tegnet interiøret til blant annet hurtigruteskipene ”Polarlys”, turbinskipet ”Leda” og cruiseskipet ”Meteor”.
Ikke bare i innredningen var Nordstjernen en stasskute
M/S ”Nordstjernen” var verftets bygg nr. 787 og var sertifisert for 450 passasjerer i kystfart, med en køyekapasitet på 195 fordelt på to klasser. Skipet hadde følgende tonnasje og dimensjoner: 2194 brt 1121 nrt og en lasteevne på 645 tdw. Loa x B x D: 253,0 x 41,5 x 20,2 (fot). Til fremdrift var det installert en totakt 6-sylinder B&W DM (Burmeister & Wains Maskin og Skibsbyggeri, København), ytelse 3000 bhk, som ga en servicefart på 15,5 knop. Strømforsyningen ble betjent av tre Bergen diesel hjelpemotorer, med påhengte likestrømsgeneratorer. ”Nordstjernen” var et søsterskip av ”Nordlys” og ”Polarlys” og var bygget med høyeste klasse i det Norske Veritas slik at det kunne seile i utenriksfart.
Til godshåndtering var det anbrakt en hovedkran og to mindre kraner til betjening av lasterommene, som alle lå forut. Større enhetslaster, som for eksempel biler, ble plassert på fordekket,. To av rommene var innredet som kjølerom beregnet for fisketransport. I tillegg til last førte skipet – slik som de andre hurtigruteskipene – post. Det var innredet et eget postrom til dette formålet.
Nordstjernen settes inn i hurtigrutetrafikk
1. mars 1956 skulle endelig den nye ”Nordstjernen” settes inn i hurtigrutefart. Som nevnt var Einar Drægebø fører da kystens vakreste hurtigruteskip seilte nordover på sin jomfrutur. Det ble viet stor oppmerksomhet blant publikum som kom ned på kaien og fikk tatt det nye skipet i nærmere øyesyn. ”Nordstjernen” var i eksteriøret nesten identisk med Ålborg-søstrene ”Nordlys” og ”Polarlys”. Få detaljer skilte dem. Den største forskjellen var at ”Nordstjernen” hadde tre smale ringer i skorsteinen – fra gammelt av var dette BDS’ skorsteinsmerke for dampskipene – mens de brede ringene indikerte at skipet hadde motordrift. Tross dette fikk ”Nordstjernen” tre smale ringer og indikerte således at det var selskapets flaggskip i hurtigruten.
Men dessverre skulle det ikke gå lang tid før ”Nordstjernen” fikk sitt første uhell. Dagen etter at jomfruturen startet, befant ”Nordstjernen” seg ved Ålesund. Da skipet skulle legge til kai, rente det inn i en tysk lastebåt. Sammenstøtet var så kraftig at lastebåten ble presset fremover og inn i en tråler som lå ved kai. Både lasteskipet og tråleren fikk trykket inn hekken, mens ”Nordstjernen” slapp unna med en bulk i baugen.
Nordstjernen i hurtigrutefart fram til 1979
Etter jomfruturen var over, startet den grå hverdagen for ”Nordstjernen”. Til tross for at det hadde påført to skip skader på sin jomfrutur, skulle det senere slippe heldig unna større ulykker. Likevel, småuhell skjer, og ”Nordstjernen” ble intet unntak. Et av uhellene skjedde 24. juli 1960 i Trondheim. I nordgående rute klokken 06.00 om morgenen skulle skipet manøvrere til kai, da styremaskinen slo klikk. Skipet bakket opp i et hjørne på St. Olavs pir og fikk vridd rorstammen på styremaskinen så den ble skadet. Det ble også en del mindre skader på kaien som følge av dette. ”Nordstjernen” gikk så til Trondheims mek. Verksted og ble satt i flytedokk. På daværende tidspunkt var det usikkert hvor lang tid reparasjonen ville ta. De passasjerene som skulle nordover, måtte ta ekspressbåten ”Ragnvald Jarl” fra Trondheim klokken 10.00 samme dag, mens de rundreisende fikk gå på land og fortsette neste morgen nordover fra Trondheim.
I 1968 startet ekspressruten med faste seilinger til Bjørnøya og Svalbard. Rederiene skulle representere ruten med ett skip hver. BDS valgte å sette flaggskipet ”Nordstjernen” i ruten sammen med NFDS’ ”Harald Jarl”, VDS’ ”Lofoten”, DSDs ”Kong Olav” og ODS’ ”Nordnorge”. Slik ble ruten betjent til den ble nedlagt i 1982.
Den 15. desember 1971 måtte ”Nordstjernen” innstille turen Bergen–Kirkenes–Bergen på grunn av maskinskade. Det medførte at cirka 1200 passasjerer ble berørt, særlig på sydgående tur. Selskapet hadde ikke passende erstatningsskip å sette inn i ruten. Reparasjonen var ventet å ta 14 dager. ”Nordstjernen” hadde skadet hovedakslingen. Det dreide seg sannsynligvis om slitasje, som ble oppdaget da skipet var på vei til Trondheim.
To år senere, i 1973, skulle ”Nordstjernen” bli årets juleskip med avgang 21. desember. Om bord hadde man 23 britiske og tyske rundreisepassasjerer som skulle tilbringe julen og nyttårshelgen på skipet. Julaften skulle feires ved kai i Svolvær, og det skulle bli norsk jul om bord, med norsk julemat og julegaver. Første nyttårsdag skulle feires med engelsk julemiddag, og dagen ville bli preget av typisk britiske tradisjoner. På fredag den 28. desember på sydgående ble rundreisepassasjerene invitert til isbjørnsklubbens sammenkomst i rådhuset i Hammerfest, hvor de fikk klubbens spesielle polarsertifikat og den ettertraktede isbjørnnålen. Søndag 30. desember, da ”Nordstjernen” kom til Sandnessjøen, ble rundreisepassasjerene invitert til private hjem. Nyttårsaften ble feiret etter avgangen fra Trondheim.
Den 4. februar 1975 var det meldt orkan i Vesterålen, Sør- og Midt-Troms. Det var ”Nordstjernen” som var på nordgående denne dagen. Om bord var Aftenpostens medarbeider Reidun Kvaale, som kunne skildre uværets herjinger direkte fra ”Nordstjernen”. Hun meldte at ”Nordstjernen” rullet i de harde stormkastene fra vest. Glass og kopper ramlet i dørken i byssa, og serveringspersonalet gikk på skrå med fatene fulle av fersk torsk med lever og smør. Men det var heller tynt med gjester i spisesalen.
Ved Finnsnes måtte skipet legge seg på været i en time og ti minutter i påvente av at stormen skulle løye, men vindkastene var så harde at kaptein Sedvardsen fant det uforsvarlig å legge inn til trekaien. Det ville blitt skade både på kai og skip. 25 påstigende passasjerer måtte stå igjen på kaien og se hurtigruten vende og gå nordover, og om bord oppsøkte 13 passasjerer i fortvilelse styrmannen og spurte hvorledes de skulle komme seg inn til Finnsnes. Mange av dem var kvinner med små barn som ventet der hjemme. Hverken kaptein eller los kunne huske at hurtigruten tidligere hadde sløyfet Finnsnes.
I tillegg til den populære årlige sommerruten til Svalbard arrangerte BDS vårcruise i årene 1976–1979, mellom Bergen og Shetland. Her gikk ”Nordstjernen” den 16 timers lange turen fra Marsteinen til Lerwick.
I januar 1979 kom det for de fleste som en overraskelse at Det Bergenske Dampskibsselskab hadde besluttet å selge hele hurtigruteflåten sin til Troms Fylkes Dampskibsselskab. TFDS fikk nå fire hurtigruteskip i sin flåte, og var med dette representert med like mange skip som Vesteraalens Dampskibsselskab. Skipene mistet nå en del av sin identitet ved at skorsteinen ble malt i TFDS’ farger, og de fikk endret hjemhavnen fra Bergen til Tromsø. Nesten over natten hadde de fire ”bergenserne” blitt ekte nordlendinger.
Nordstjernen perioden 1979–1994
M/S ”Nordstjernen” skulle få et meget langt liv i hurtigrutefart – lenger enn noe annet skip, skjønt ikke i sammenhengende.
Da TFDS overtok skipet i 1979, skjedde det ikke de helt store forandringene til å begynne med, annet enn skorsteinen ble malt om.
Da selskapets skip ”Polarlys” grunnstøtte ved Sandnessjøen 19. november 1981, ble hun slept til Bergen for reparasjon. Her fikk skipet samtidig installert ny hovedmaskineri bygget for tungoljedrift, og farten på prøveturen ble neste 18 knop. Hovedpoenget var likevel rimeligere drift. Rederiet regnet med å spare driftsutgifter for nesten to millioner kroner i året. Derfor valgte man å sende ”Nordstjernen” til Mjellem & Karlsen i Bergen. I løpet av vinteren 1982/83 fikk den en omfattende modernisering. Den gamle B & W-maskinen ble byttet ut med en 8-syl. 4-takt MaK Diesel med ytelse på 3600 bhk. Også denne var bygget for tungoljedrift. Lugarene på hoveddekket ble tatt ut og bygget opp på ny, med dusj og toaletter til de fleste, og etter nye sikkerhetsforskrifter. Antall køyeplasser ble derved noe redusert, fra 192 til 179. ”Nordstjernen” var tilbake i drift 23. mars 1983.
Det er en kjent sak at hurtigruten er som poteten – den kan brukes til alt. Det ble bekreftet i Aftenpostens spalter den 9. august 1984. Med stor overskrift sto det å lese: ”Første bryllup på ”Nordstjernen””. Det var Wenche Thorsen og Erling André Strømmen som ble spleiset mens skipet lå i Bergen en lørdags sommerettermiddag, mens man ventet på kveldsavgangen. Prest var det også, og orgelmusikk som bruste mens losse- og lastearbeidet pågikk. Salongen på 1. klasse var omgjort til vielseslokale.
Den 21. oktober 1985 fikk nordgående hurtigrute ”Nordstjernen” maskinhavari utenfor Støtt i Meløy. Redningskrysseren ”Oscar Tybring” tok ”Nordstjernen” på slep inn til smulere farvann, der skipet ankret opp for å skifte et stempel som var skadet. Det resulterte i at ”Nordstjernen” ble noen timer forsinket nordover.
Den 4. januar 1986 hadde ”Nordstjernen” kastet loss og avgått Vardø i sydgående rute. 11 minutter senere gikk skipet på grunn ved Reinsøysundet. Her ble det stående til det ble trukket av morgenen etter, og kunne uten alvorlige skader fortsette til Harstad samme dag for inspeksjon. Under sjøforklaringen som ble holdt onsdag 8. januar, kom det fram at det var sterk strøm og dårlig sikt da ”Nordstjernen” gikk gjennom Reinøysundet. Grunnstøtingen skjedde like etter at det hadde blitt foretatt en kursendring fordi man hadde sett det hvite lyset fra Reinøysund lykt, og derfor mente å vite hvor man var.
Etter at skipet var gått på grunn, observerte alle de tilstedeværende på broen at Reinøysund lykt lyste hvitt, på tross av at den skal være mørk i den sektoren hvor grunnstøtingen skjedde.
Sjøfartsinspektøren sa under sjøforklaringen at Reinøysund lykt ville bli undersøkt snarest (det er han som skal motta rapporten etter sjøforklaringer).
Etter grunnstøtingen hadde spørsmålet om los på hurtigruteskipene vært diskutert på flere hold. Direktør William Pettersen i Troms Fylkes Dampskibsselskab, som eide ”Nordstjernen”, hadde tatt avstand fra Losforbundets tanker om at hurtigrutene bør ha losplikt.
Nordstjernen blir erstattet av Nordlys
Da Stortinget i juni 1990 vedtok å stille 1875 millioner kroner til rådighet for omstilling av Hurtigruten til kommersiell drift, kunne hurtigruterederiene gå i gang med å prosjektere sine nye skip. For TFDS’ del innebar det at en kontrakt ble underskrevet i mai 1991 sammen med Ofoten og Vesteraalens Dampskibsselskab, med det østtyske verftet Volkswerft Stralsund, samt at man tok opsjoner for et søsterskip. TFDS benyttet seg av denne muligheten. Kontrakten ble formelt tegnet i desember 1991, og skipet skulle leveres i mars 1994.
Nordstjernen får en travel pensjonisttilværelse
Dermed begynte ”Nordstjernens” skjebne i ordinær hurtigrutefart å nærme seg slutten. Etter fullført rundreise 4. april 1994 ble skipet avløst av det nye hurtigruteskipet ”Nordlys”. Heldigvis valgte rederiet å beholde ”Nordstjernen”, som etter hvert kom over i en travel pensjonisttilværelse. Hver sommer ble nå ”Nordstjernen” satt inn i ukescruise mellom Tromsø og Svalbard, fra slutten av juni til begynnelsen av september. Her kom ”Nordstjernen” tilbake til Svalbard-ekspressen, som ble nedlagt i 1982. Man kan si at ”Nordstjernen” ble en forlengelse av hurtigruten til øygruppen i nord.
Tross nedleggelsen av Svalbard-turene var ”Nordstjernen” langt fra ferdig med hurtigrutefarten. Første come-back skjedde 9. september 1995 da skipet overtok etter ”Ragnvald Jarl”, som samme dag ble solgt og levert til Rogaland Sjøaspirantskole. Slik fortsatte det gjennom vinteren 1995/96 inntil rederiets nye ”Polarlys” overtok ruten 17. april. Fra nå av ble ”Nordstjernen” primært brukt til Svalbard-cruise på sommeren, men også til kortere vikarturer i hurtigruten. Da ”Harald Jarl” ble pensjonert høsten 2001, kom ”Nordstjernen” inn i ruten fra Trondheim 3. november og seilte fram til leveringen av ”Trollfjord” i mai 2002. Skipet vikarierte også på en rundtur for ”Nordlys” i november/desember samme år, og gikk eget veterancruise fra Hamburg til Bergen i mars 2003, i forbindelse med rederiets presentasjon av den nye ”Midnatsol” i Tyskland.
De fleste vintrer hadde ”Nordstjernen” fått hvile ut, de første årene ved Ibestad mek. Verksted, senere ved Fiskerstrand mek. Verksted utenfor Ålesund. I februar/mars 1997 var skipet utleid som hotellskip i forbindelse med ski-VM. Vinteren 1999/2000 ble det oppgradert for 10 millioner kroner ved Ibestad mek. Verksted. Det ble montert Hi-Fog sprinklel-brannslokkingsanlegg for maksimal brannsikkerhet.
”Nordstjernen” har også vært utleid til andre oppdrag. I juni 1999 var det utleid til Oslo Filharmoniske orkester for en konsertturne med Arne Tellefsen fra Kirkenes til Svolvær. I september 2000 ble skipet satt inn i et tredagers cruise fra Bergen til Flåm i regi av Norwegian Fjordsteamers, hvor TFDS hadde en aksjepost. Selskapet fikk kort levetid, og meldte oppbud allerede etter tre turer. Imidlertid ble ”Nordstjernen” leid ut til andre aktører utenom Svalbard-sesongene. Således gjorde ”Nordstjernen” et spesialcruise fra Sandnessjøen via Trondheimsfjorden og Geiranger til Ålesund i slutten av september 2001, før det gikk til Fosen mek. Verksteder som hotellskip for underleverandører til byggingen av nye ”Trollfjord”.
Den 26. september 2005 ble ”Nordstjernen” leid ut til Ofoten og Vesteraalens Dampskibsselskab. Skipet gikk inn i ruten til M/S ”Nordkapp”, som skulle gå i cruisefart i Antarktis om vinteren. I sommersesongen ble det beskjeftiget for TFDS’ regning på Svalbard, men nå hadde man sløyfet overfarten til Tromsø slik at skipet fungerte som rent cruiseskip på Svalbard.
I mars 2006 fusjonerte Troms Fylkes Dampskibsselskab og Ofoten og Vesteraalens Dampskibsselskap, hvorav det siste som overtakende selskap, og ble til Hurtigruten Group ASA, med hovedkontor i Narvik. For andre gang ble ”Nordstjernen”s skorstein malt om. Denne gang, i oktober samme år, får det HRGs nye logo påmontert.
”Nordstjernen” fortsatte å seile i hurtigrutefart om vinteren. Men en del småuhell skulle likevel inntreffe. 22. februar 2007 var ”Nordstjernen” på reise i nordgående hurtigrute og var kommet sør for Florø da det fikk maskinstans. I sørvestlig kuling med hastighet på 10–12 m/s drev skipet mot land. Til alt hell var marinens slepebåt ”Mjølner” i farvannet og fikk satt en sleper, og tok så ”Nordstjernen” ut i djupere vann hvor skipet fant ankerplass. ”Nordstjernen” hadde hatt flere grunnberøringer, men ingen vanninntrengning ble registrert. Senere på dagen kom redningsskøyta ”Platou” og fikk slept ”Nordstjernen” til Florø, med assistanse fra KNM ”Mjølner”. Dagen etter, den 23. februar, gikk skipet til Tromsø for å gjenoppta ruten. Om bord på denne turen hadde skipet med seg 42 passasjerer og et mannskap på 30.
I henhold til ruteplanen skulle ”Nordstjernen” erstatte ”Nordnorge” om vinteren i hurtigruten, mens ”Nordnorge” var på cruise i Antarktis. Vinteren 2008/09 var det kun M/S ”Fram” som var i disse farvannene, mens ”Nordnorge” ble leid ut til Aker Solutions ASA som hotellskip. Denne kontrakten ble forlenget flere ganger. Fordi ”Finnmarken” ble leid ut høsten 2009, har ”Nordstjernen” vært i fast hurtigrutetrafikk siden 2009. Sammen med ”Lofoten” utgjør den hurtigruten-classic, og er mer populære enn noen gang før. Til tross for at ”Nordstjernen” har blitt innhentet av tidens tann, noe som gjør at den må på verksted for vedlikehold flere ganger i løpet av året, gjør den en uvurderlig innsats i hurtigruten. Og for mange vil alltid skipet være hurtigrutens stjerne! Måtte det få mange leveår i hurtigruten.
Vil tilslutt anbefale leserene en tur med hurtigruten, en opplevelse for livet.