Kristin Kvadsheim forteller hvordan hun mentalt begynte å forberede seg på å komme helt ukjent til Andenes for å jobbe i flyktningtjenesten for et år siden.

– Jeg håpet å bli kjent med en person jeg kunne være litt sosial med, men jeg hadde aldri drømt om å få denne type vennskap på så kort tid. Jeg er helt overveldet, sier Kristin.

Samme situasjon

Marie Høyning og Therese Smith forteller hvordan de to fant tonen med en gang i 2015, da de ble ansatt på likt i Bolystprosjektet.

– Vi flyttet hit samtidig, og var i samme livssituasjon. Sev om jeg hadde en samboer i Forsvaret, så syntes jeg det var godt med et nettverk med venninner, sier Therese. Marie er opprinnelig fra Sellevoll, men har bodd borte i ti år. Hun var også interessert i etablere seg og få flere venner her på Andenes

– På Andenes kjente jeg ingen, og måtte etablere meg på nytt vennemessig, sier Marie. I jobbsammenheng hadde de en del å gjøre med flyktningkonsulent Lena Spjelkavik.

– Hun har nok fanget opp at jeg og Therese klaffet såpass godt i lag. Derfor fant hun ut at vi kunne være faddere for den nyankommende. Dette tok vi på alvor, og syntes det var artig å vise nye denne fine kommunen vår, sier Marie. Duoen hadde også truffet nyinnflyttede folkehelsekoordinator Katja Larsen. Alle tre hang sammen på fritiden.

Tre venneforespørsler

Kristin hadde fått beskjed fra Lena om at hun skulle få fadder. Likevel ble hun overrasket over å finne tre nye venneforespørsler fra tre jenter på Facebook med en gang.

– Det artige var at vi også fant en forespørsel på Facebook som Lena hadde sendt. Hun foreslo at vi burde ble venner, ler Therese. Jenteduoen stakk innom kontoret hennes andre arbeidsdag, og de inviterte henne raskt på noe sosialt.

Kjempebonus

– De gikk rett på fra første dag, og siden har vi hengt sammen. Ved siden av min spennende jobb, har dette vennskapet vært en kjempebonus, sier Kristin. Kvartetten treffes ofte sosialt. De liker å gå på kafé, besøke hverandre, gå på fjellturer og trene sammen.

– Eller rett og slette ligge på sofaen og spise kake under «Gullrekka» på fredagskvelden. Vi liker å slappe av også, flirer Katja. Marie sier takknemlig at de hjalp henne å pusse opp det nye huset hun kjøpte seg.

– Vi er involvert i hverandres liv. Jeg feiret min fineste bursdag noensinne med solnedgang rundt bålet på Bleikstranda. Det var rolig og trivelig, og ingen hadde det travelt. Det er det som er så fint her oppe, man har god tid, sier hun. Katja synes det er herlig at det alltid er noen som stiller opp når man har lyst til å finne på noe.

– Da hiver vi ut ei melding for å finne ut hvem som har tid, sier hun.

Ingen klikker

Therese er glad for at det ikke er klikker.

– Ingen er utelukket. Alle stiller opp for alle. Det er på ingen måte slik at dersom den og den ikke kommer, så kommer ikke de andre heller. Det er ikke ofte det fungerer slik i jentegjenger, sier hun glad. Kvartetten understreker at de har flere venner også.

– Katja har vært flink til å inkludere turnuskandidatene i gjengen etter hvert som de har flyttet til og fra kommunen, sier Marie. Katja vet noe om betydningen av å være inkluder i en gjeng, slik at de føler seg litt sett når de kommer ny til en plass.

Andenes skiller seg ut

De er alle enige om at Andenes skiller seg ut i forhold til andre mindre steder.

– Det er så lett å bli kjent med folk. Andværingene er gode på inkludering og det å være åpne for nye folk, sier Marie. Kristin sier at det generelle andre steder er at folk er opptatt av å verne om sine grupper og de man kjenner.

– Her er man interessert i dem som er annerledes. I forbindelse med jobben erfarer jeg at folk er interessert i andre kulturer, språk og tradisjoner, sier hun. Therese fremhever det gode vennskapet som har oppstått mellom de fire jentene.

– Vi kan være hundre prosent avslappet sammen. Dessuten har vi mye humor. Det er aldri et treff ut at vi får krampelatter sammen, sier hun. Marie sier at de er blitt en unik gjeng som legges merke til av andre.

– Vi jobber sammen, og er samen på fritiden. Samtidig klarer vi å beholde de profesjonelle grensene i jobbsituasjonene. Vi klarer å skille innfallsvinkler, og drar ikke med oss jobben inn i det private, sier hun.