I tre år, fra 2015 til 2017, har sju etater samarbeidet for å forebygge barnefattigdom i Norge. Rapporten som oppsummerer erfaringer fra arbeidet, legges fram onsdag.

– Hovedfunnet er at barneperspektivet nå ivaretas stadig bedre innenfor barnefattigdomsfeltet. De målrettede tiltakene mot barn som lever i vedvarende lavinntekt, ser ut til å fungere bra, sier Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) til NTB.

Hun står fast på at det er bedring for disse barna, selv om det er flere av dem nå enn før prosjektet startet. I 2016 var det 101.300 barn i Norge som vokste opp i familier som hadde hatt lavinntekt i mer enn tre år. Det var 10,3 prosent av barna i Norge, en økning fra 10 prosent i 2015.

Årsaken til at Trommald likevel er positiv, er at det nå er satt inn tiltak for disse barna som blant annet skal sikre dem rikere aktivitetstilbud, slik at de kan delta i sosiale aktiviteter og idrett på lik linje med andre barn.

Vedvarende lavinntekt er for øvrig bare en av flere definisjoner på risiko for barnefattigdom, men uansett målemetode er bildet at omfanget øker.

Debatt

– Dette er en viktig rapport fordi den viser oss hvilke tiltak som fungert godt for å bekjempe fattigdom. Fattigdom påvirker helse, utdanningsmuligheter og sosialt liv. For regjeringen og for meg som barne- og likestillingsminister er det en sentral oppgave å jobbe for at barn og unge får en god og trygg oppvekst, og deltar i barndommens naturlige aktiviteter, uavhengig av familiens økonomi, sier barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) til NTB.

Rapporten evaluerer ikke prosjektet, men presenterer noen resultater. Av 62 tiltak prosjektet hadde på blokka, blir 33 beskrevet i rapporten. Mange av dem er verken innført eller sluttført.

De som er satt inn, er blant annet tilskudds- og støtteordninger for fritids- og ferieaktiviteter. Det er disse man lettest ser resultater av. Det er også innført flere tilskuddsordninger der man ennå ikke kan konkludere med at midlene faktisk når fram til dem som trenger dem.

Noe av kritikken mot strategien er at den ikke i tilstrek­kelig grad er rettet mot å motvirke og fjerne årsakene til at barn opplever fat­tigdom. Strategien kritiseres for å lindre familienes situasjon, ikke å endre den. Trommald er ikke enig.

– Tiltak som i utgangspunktet er ment å skulle dempe konsekvenser av å vokse opp i fattigdom, kan også virke forebyggende. Strategien legger også stor vekt på forebyggende tiltak innenfor skole og helse – men her er det vanskeligere å synliggjøre direkte resultater etter en treårsperiode, sier hun.

Foreldrene

Strategien skulle både dempe effekten av å vokse opp i lavinntektsfamilier og forebygge at fattigdom går i arv. Den siste delen er komplisert og langsiktig arbeid. For å sikre at barn ikke følger foreldres spor sosioøkonomisk, mener Bufdir foreldrene er nøkkelen til å nå fram, men det kan ta lang til å få låst opp døra.

– Først og fremst må flere grupper i arbeid for å få til en slik utvikling, samtidig som man også må se på situasjonen for foreldre som ikke kan stå i arbeid, sier Trommald.

Selv om mye arbeid gjenstår, mener de seks direktoratene og Kulturdepartementet at den tverrfaglige strategien deres har ført til at fattigdom i barne­familier har kommet opp på agendaen i den offentlige debatten.