Nøyaktig hva det er som skjer når jeg setter meg inn i en Volvo V60, det er jeg ikke sikker på. Det er kanskje også det som er bilens «svakhet»; den har ingen spesifikke områder den scorer spesielt bra på.

Til gjengjeld er den generelt veldig god.

Og du skal komme fra en svært eksklusiv bil, hvis du ikke føler det som et solid opprykk å sette deg inn i en spiller ny Volvo. Selv kjører jeg en sju år gammel Hyundai Tucson til daglig, og den er egentlig god nok. Men å gå fra koreansk plast til svensk kvalitet, det merkes.

God-følelsen

Bilfabrikkene blir færre og færre, bilene blir likere og likere. Slik koreanske biler egentlig bare er forskjellige navn på lik innmat, bygges Volvo og Ford i stor grad over samme lest. Når jeg setter meg inn i en spiller ny bil fra en av de store fabrikkene, vet jeg som oftest at både sikkerhet, kjøreegenskaper og ytelse er god. (Og når det gjelder Volvo, vet jeg at den er av de beste i klassen).

Da koker det ned til et par ting: De små detaljene. Personlige behov. Og til syvende og sist, god-følelsen.

Den følelsen er veldig god når jeg kjører Volvo V60. Særlig når mørket senker seg, bilens paneler og stadig flere knapper lyser mot meg nærmest som i en flycockpit, det er god musikk på anlegget - og bilen flyter på veien som en luftputebåt.

For den flyter. Og den flyter fort litt for fort. Å kjøre Volvo V60 i sjettegir i 80-90 km/t på nylagt asfalt, føles knapt nok. Jeg lurer på hvordan den er i 140 på autobahn.

Ny og nyttig

Følelsen er altså god. Det samme er nytteverdien. Jeg testet Volvoen gjennom en helg som innebar alt fra dagligvarebutikker, gardiner, små møbler, fjellturer, parkeringsplasser og grusveier. Den lykkes godt over alt; overraskende god på grus. Og overraskende intelligent i byen.

På parkeringsplassen begynner det å pipe hvis jeg nærmer meg bilen bak. I speilet får jeg advarsel hvis det er noe i blindsonen. Bilen skal visstnok også stoppe hvis jeg er på vei mot en påkjørsel. Det testet jeg ikke.

Men jeg testet bilen nok til at det ble en nedtur å levere bilen fra meg. Jeg skulle gjerne skaffet meg en sånn bil selv, hvis jeg hadde de 449 000 testbilen kostet.

Vel, det vil si: Jeg burde nok hatt mer.

For det er det andre ankepunktet mitt: Testbilen var en diesel med manuelt gir og «bare» 115 hester. Skulle jeg først kjøpe Volvo, ville jeg nok drømt om en med automatgir og 100 flere hester. Eller kanskje en 3-liters turbo-bensin med 304 hester?

Vel. Hva den koster, det vil jeg egentlig ikke drømme om.