Terje van der Meeren er forsker ved Havforskningsinstituttet. I sitt arbeid filtrerer han store mengder sjøvann på jakt etter fiskeegg. Og det var under dette arbeidet han fant mengdene med fiber som er mikroplast.

– Jeg synes det er oppsiktsvekkende, sier van der Meeren om funnene.

Kartlegger følgene av gruvedrift

Van der Meeren forsker egentlig på fiskeegg og yngel, og han jobber egentlig med å kartlegge følgene av gruvedrift for torsken i Repparfjorden i Finnmark.

– Grunnen til at vi gjør studien er at vi etablerer en tidsserie der vi ser på variasjonen i gytingen fra år til år i Repparfjorden, der det er gitt tillatelse til et sjødeponi fra gruven som ligger i fjellene der. Vi gjør dette for å få en oversikt over gytingen før et sjødeponi for gruveavfallet etableres innerst i fjorden, sier han.

Tilsvarende undersøkelse gjøres i Revsbotn lengre nord, en fjord som ligger såpass langt unna at vi regner med den ikke blir særlig påvirket om sjødeponiet etableres i Repparfjorden.

– Revsbotn blir derfor en kontroll. Det vi vet er at det er store naturlige variasjoner i sjøen, det er det som er regelen. Hvis det viser seg at eggmengden går drastisk ned kun i Repparfjorden etter at deponering av gruveavfall starter, er det en indikasjon på at deponiet har en negativ effekt på gytingen i fjorden. Om eggmengden samtidig går ned i Revsbotn kan vi derimot ikke konkludere med dette, derfor må vi ha denne kontrollen.

12 kubikk havvann

I arbeidet filtrerer havforskeren 12 kubikk sjøvann i hvert egghal.

– Og jeg finner plastfibre. Det er ikke gjort en kvantitativ undersøkelse, det er eggene jeg er interessert i. Men at jeg finner noe som ikke skulle vært der, det er litt til ettertanke, sier Terje van der Meeren.

Han understreker at han ikke er ekspert på mikroplast, og at undersøkelsen ikke er lagt opp for å lete etter plastfiber.

– Jeg kan ikke utelukke at noen av fibrene kommer fra prøvetakningen, vi bruker tau og ikke wire til å dra egghåven. Arbeidstøyet og tauverk kan gi fra seg plastfibre, så man kan ikke utelukke at noe kommer fra båten og operasjonen, sier han.

Men en del er garantert mikroplast som stammer annet steds fra:

– Jeg finner fibre med en farge som jeg er helt sikker på ikke kommer fra tauverk eller arbeid om bord, fibre som jeg ikke kan forstå annet enn at det er håven som har fanget dem i sjøen på vei opp, sier han.

– Gir grunn til bekymring

Indikerer dette at det er et stort problem med mikroplast?

NIVA har skrevet en rapport om mikroplastmateriale fra en undersøkelse av blåskjell langs hele kysten, der de finner en stor andel mikroplast i blåskjell.

– Blåskjell filtrerer store mengder vann. Og de fant mikroplast i blåskjell langs hele kysten. Undersøkelsen er gjort på 252 skjell fra 13 prøvestasjoner, og det er tatt 16 prøver i sedimentene ved prøvestasjonene. 193 av 252 blåskjell inneholdt mikroplast. I denne undersøkelsen hadde de også inkludert små plastpartikler, noe jeg ikke får i håven, sier van der Meeren.

Han forteller at håven som han bruker, har en maskevidde på 0,5 millimeter.

– Så det jeg får opp er i det øvre området, de største bitene av det som kalles mikroplast. Det er fiber, og med den maskevidden som benyttes kan det også være at en del går gjennom håven, for en fibertråd er ikke tykk, sier forskeren.

– At jeg finner disse fibrene gir grunn til bekymring. Plastfibrene stammer mest sannsynlig fra to hovedkilder, klær og tauverk. Mens naturfiber brytes ned, ender vaskevannet med plastfibre i sjøen, der disse fibrene har en langt lengre nedbrytningstid, sier han. Også sigarettsneiper med filter vil bidra til mikroplasttråder.

Bygger reir av plast

Tauverk som brukes i dag er av syntetisk materiale.

-Deler slites ved bruk eller brytes ned i mindre fragmenter av UV-lys fra solen. Hvis man går og ser på kaier og brygger finner man gjerne slike små taustumper liggende, som vil ende opp som fibre i det marine miljøet. Jeg har sett tauverk mange steder som ligger og slenger, sier han.

Og dette spres i naturen, i forrige uke viste NRK Møre og Romsdal bilde av fuglefjellet på Runde, der det er fullt av tauverk og plastfibre i redene.

-Disse er litt større biter enn det jeg har funnet. Men bildene viser hvordan havsula bygger rede med rester av plast. Det er gjerne de samme fibrene som fuglene samler inn som jeg finner i prøvene, bare at de som kom opp med håven er brutt ned i enda mindre biter, sier han.

Avhengig av den enkelte

– Etter min mening gir dette grunn til ettertanke. Hvordan dette havner i sjøen er til syvende og sist avhengig av den enkelte. Fiskeredskap kan selvfølgelig mistes i sjøen, feste seg på bunnen og bli brutt ned. Ikke alle som ferdes på sjøen og langs kysten tenker på å ta med seg taustumper og rydde etter seg, sier van der Meeren.

Både tauverk og klær av syntetisk materiale, som for eksempel fleece, er en kilde til mikroplast i sjøen. Folks bevissthet rundt problemet er i ferd med å våkne, og mange steder gjøres nå tiltak mot marin forsøpling.

Hurtigruten innfører nå bare sugerør av metall, som et tiltak. Og NRK sin programserie Planet Plast med Line Elvsåshagen har vist omfanget av problemet.

Plasthvalen var vendepunktet

– De undersøkte hvordan fibrene løsnet fra en fuskepels som ble vasket. Det er en del av den samme historien. Vendepunktet kom med plasthvalen. Og forleden dag på nyhetene var det rapportert om plastøya vest for Bergen. Det er også en stor og økende internasjonal oppmerksomhet rundt dette, sier havforskeren.

– Ikke bare i Norge finner man hvaler med magen full av plast, de har funnet slike i Storbritannia også, der magesekken var full. Og det setter saken opp på agendaen, sier han.

Mens naturfibre brytes ned, har plastikk i sjøen lang nedbrytningstid.

– Vi lever på en måte som ikke er helt bærekraftig når det gjelder håndteringen av søppel og materialer som har ekstremt lang nedbrytningstid, sier van der Meeren.