Åshild døde den 23.juli 2022 på dagen 5 måneder etter sin 86 -årsdag,
Allerede som 14-åring etter folkeskolen på Reinsnes, flyttet hun til Sortland på hybel for å ta den 3-årige realskolen.
Etter to svært lange døgn borte fra mor, far og tre yngre søsken, følte hun seg så bortkommen at hun "beinast" tok Melkebåten hjem til sine på Reinsnes.
(Den gangen var det valget mellom landeveien på sykkel, på forhånd bestilt skyss over fjorden fra Leirbognes til Kvalsaukan, og så
sykle videre til fergekaia på Strand, eller i stedet ta "Melkeruta" /skøyta fra Roksøy som hadde flere stopp på Hinnøysiden.)
Hjemme ble hun møtt med så mye forståelse og medfølelse at hun raskt og ganske forarget, returnerte til hybellivet og skolen.
Etter realskolen ble det trivelige år på Røde kors Sykepleieskole, avd Tromsø, hovedsakelig med praksis på Stokmarknes.
Våren 1957 stod Åshild Aas på 21 år klar for å starte yrkeslivet, en meget stolt og glad off. godkjent sykepleier.
Etter et par år her nord, søkte hun seg til Rikshospitalet, og det ble flytting til Oslo,
Her traff hun Tore som flyttet fra Kirkenes som 16-åring. De giftet seg i 1962 og fikk to barn Trude og Øystein, tidlig i ekteskapet.
De bodde i Oslo til 1972, da flyttet familien til Vestby, kjøpte seg hus og ble bofast i Vestby resten av livet.
Bortsett fra 3 år som Sykepleiesjef i Vestby kommune, var det Rikshospitalet som fikk nyte godt av Åshild sin arbeidsinnsats og arbeidsglede,
og på Rh arbeidde hun som sykepleier i forskjellige stillings betegnelser til hun ble pensjonist.
Åshild har alltid vært en hjelpsom og kjærlig sjel, og det på en stillferdig og sympatisk måte. At det ble sykepleien som stod hennes hjerte nærmest, var det ingen tvil. Her fikk hun realisert seg selv, som det heter. Gjennom møtet med pasienten fikk hun i stor grad bruk for både hjertelaget og sitt særdeles gode handlag i tillegg til sin kloke og forståelsesfulle innsikt.
Selv om Åshild tidlig flyttet hjemmefra, har hun alltid vært hjemmekjær, og hun har holdt på dialekten sin til tross for holdningen til Oslofolk
flest på 1960-70-tallet.
(De fleste nordfra la om dialekten sin når de flyttet sørover f. eks til Oslo og omegn, hvis de flyttet tilbake så fortsatte de gjerne å knote på sin nye talemåte. Når en pasient antydet til den pene og tekkelige sykepleieren frøken Åshild Aas at det kunne være lurt av henne å skifte ut det nordlandske med østnorsk, svarte hun alltid at for henne kom det ikke på tale, og hun ble respektert for det, følte hun.
For Åshild og familien ble feriene i Vesterålen og på Reinsnes til store opplevelser med blant annet fisking både på sundet med juksa eller med stang i et vann, lange turer innover Forfjord- og Reinsnesdalen ble prioritert, samt det å møte venner og slektninger fra barne- og ungdomstiden, det satte Åshild stor pris på.
Stor glede for alle parter at det ble fast tradisjon over lang tid at foreldrene Bjarne og Ågot kom reisende til dem på langtidsopphold hvert eneste år på tampen av vintersesongen. Ågot og Bjarne sine fire barn med sine familier bodde alle "sørafor" i Levanger, Sarpsborg og ved Arendal for de tre andre.
Lille Trude som hadde sin tidlige barndom i rekkehus i Oslo, utbrøt begeistret som femåring, nettopp kommet til besteforeldrene på ferie og løpt omkring
på småbruket:: -"Tenk det bestemor, dere har både Fjell og Hav i hagen deres!" ( Ja, de helt unge håpefulle treffer ofte spikeren på hodet!)
I 1999 fikk Åshild og Tore realisert drømmen sin om en hytte på Reinsnes, like nedenfor barndomshjemmet med flott utsikt over Sortlandssundet og midnattssola i Gavlfjorden. Her har de feriert hver eneste sommer i 8-9 uker fra midten av juni. De har gjort seg bedre kjent med Vesterålens perler år for år, og har gjestfritt tatt imot venner og slektninger som stikker innom eller har lyst til å ligge over en natt eller to.
Etterat Åshild ble pensjonist har hun tatt initiativet til - og jobbet aktivt med- å få gjennomført ikke bare ett , men to slekts treff.
Begge treffene ble vellykket med god oppslutning, mye takket være Åshild som for sin egen del hadde stor glede av tiltaket.
Åshild har vært medlem av Maurnes og Omegn pensjonistforening siden 1998, bidratt med gevinster til lotterier blant annet, og har også deltatt på noen av sommerturene til foreningen. Ekteparet bestemte i samråd med barna sine for at gravplassen deres skulle være på Maurnes kirkegård.
Åshild har i alle år siden hun og Tore ble ektefolk, vært familiens trofaste sjåfør til ett og alt, og en dyktig og trygg sådan. En nevø til Åshild
fortalte at foreldrene hans en sommer fikk sitte på med Åshild og Tore fra Vestby til Reinsnes. Far hans hadde blitt meget imponert -og skrøt uhemmet- om Åshild sine kjøreferdigheter. -Hun kjørte som en mann, tilføyde far hans.
-Ja, som en mann, ikke dårlig omtale, men jeg vil påstå mye bedre enn de fleste menn. Åshild har kjørt uten et eneste uhell, helt prikkfritt i alle de år.
Åshild som valgte brodering som hobby nummer 1, og tryllet fram de fineste broderier som tenkes kan, var heller ikke redd for å svinge malerrullen + kosten, og likeså bare rett som det var tapetserte rom etter rom mens det var på moten, som en mann der også.
Åshild og Tore har vært ivrige bridgespillere hjemme i Vestby. Etter at de ble pensjonister kunne de være opptatt med denne aktiviteten flere kvelder for uka i visse perioder.
Som unge pensjonister reiste de ofte til nære og fjernere steder i verden, med varierende lengde på oppholdene.
Som eldre og mindre mobile, trappet de ned til bare ett opphold på rundt 7 uker i året på det samme leilighetshotellet på Grand Canaria 10 år på rad.
På det 10. og siste oppholdet i 2017 fikk Åshild to av oss gamle venninner til å bestille opphold på samme hotell, vegg i vegg med dem i 7-8 trivelige og minnerike uker.
Åshild måtte i sommer gi tapt for sykdommen som har plaget henne mye og i sterkt økende grad de siste to årene. Det er sårt å tenke på at nettopp henne som i et langt yrkesliv satte sin ære i å holde sitt sykepleierløfte som blant annet handler om å behandle alle pasienter likt når det gjelder legning, alder og så videre, at hun skulle oppleve det forsmedelige å ikke bli tatt på alvor, (grunnet alder, antok hun sjøl.)
Plagene hennes med blant annet store smerter i magen som økte måned for måned, og det faktum at hun med sine 158 cm i høyde, hadde gått 20 kg ned i vekt på to år, ble bagatellisert på legesentre og sykehus der hun ofte var innlagt dette siste leveåret.
Takk kjære Åshild, for et livslangt vennskap, har ikke ord for hva det har betydd for meg dette nære, fortrolige og helt spesielle vennskapet vårt, du trofaste, hjertegode og kloke venninne.
Bisettes i Vestby kirke fredag 19.aug. kl.10.30
Ingen kan vite, men det er ikke usannsynlig at en annen tilværelse venter oss utenfor det vi kaller TID og ROM her på jorden.
Der vil gjensynsgleden stå i høysetet!
Sender varme tanker i disse dager til Åshild sine aller kjæreste, til datter Trude og sønn Øystein og deres familier (partnere, barnebarn og oldebarnet.)
Liv Reinsnes Moen