– Jeg har en sykdom som egentlig hindrer meg fra å få helseattest for å jobbe til sjøs. Men siden drømmejobben min siden jeg var liten har vært å arbeide på fiskebåt, ville jeg prøve likevel, sier Stina Rask fra Stokmarknes.
29-åringen har diabetes type 1, en kronisk sykdom.
Skal man jobbe til sjøs, trenger man en egen helseattest utstedt av spesielt autoriserte sjømannsleger. I loven står det ganske riktig at personer med diabetes type 1 ikke kan jobbe til sjøs. Men det står også at man kan søke dispensasjon fra loven hvis man har særlig gode grunner.
– Det mener jeg at jeg har, sier Rask.
Men sjømannslegen hun oppsøkte hadde en annen oppfatning.
– Det var tvert nei til å søke dispensasjon for større kystfart, som du trenger for å være på tråler, forteller hun.
Det andre kontoret med sjømannslege hun henvendte seg til, opplyste på telefon at de ikke sendte dispensasjonssøknader.
Det viste seg at legene tok feil.
Rask oppsøkte etter hvert en tredje sjømannslege. Det endte med begrenset helseattest og drømmejobb som skipskokk på fiskebåt. Hun elsker jobben og jobben elsker henne.
– Stina er en fantastisk kokk som vi er veldig glad for å ha hos oss. Mannskapet setter stor pris på henne. Vi er stolt av at Stina som ung kvinne, velger denne typen yrke hos oss, sier samfunnskontakt i Holmøy rederi Kjell-Børge Freiberg.
Han understreker samtidig at hun aldri ville fått jobb i rederiet, om ikke helseattesten hadde vært i orden.
– Vi har en sikkerhetsstandard vi ikke firer på. Helseattest er et absolutt krav.
Freiberg synes Stina Rask reiser en problemstilling det er viktig at systemet tar på alvor.
– I de tilfellene der man kan dokumentere at diabetes eller andre sykdommer ikke er til hinder i jobben eller for sikkerheten, må vi gi dem muligheter. Så er vi tydelig på at det helsefaglige vurderinger som må ligge til grunn, og de skal man aldri gå på akkord med.
Hvis en sjømannslege avslår helseattest til sjøs, plikter hen å begrunne avslaget, hvilket lovgrunnlag som er brukt og vurderinger som er gjort, sier sjømannslege Rune Steinum i Sortland.
Det var han Rask til slutt oppsøkte – og fikk hjelp av.
Han opplyser at sjømannslegene er underlagt forvaltningsloven. Det betyr at de må opplyse om klageadgang, og hjelpe til med klagen, selv om de ikke tror den fører frem. Sjømannslegen må også bidra til å innhente tilleggsinformasjon fra for eksempel spesialisthelsetjenesten der dette er viktig for å belyse saken.
Steinum mener loven og opplæringen som gis til sjømannsleger er god, men at det er helt vesentlig at de som er godkjent som sjømannsleger har fokus på den ansattes rettigheter etter forvaltningsloven.
– Vi forvalter noe som får enorme konsekvenser i folks liv. Derfor er det viktig med dokumentasjon og informasjon.
Steinum har jobbet mye med diabetesproblematikk og kjenner sykdommen.
– Det var et veldig grundig og omfattende arbeide som lå til grunn for at jeg hjalp Rask å søke dispensasjon. Deretter har en nemnd med eksperter oppnevnt av Sjøfartsdirektoratet godkjent dispensasjonssøknaden, forklarer han.
Helseattesten ble innvilget med noen begrensninger.
Legen understreker at Rask nok er et sjeldent tilfelle, fordi sykdommen hennes er under svært god kontroll. Men nettopp det at pasienter med diabetes kan ha svært forskjellig mestring av sykdommen, gjør at hvert enkelt tilfelle bør vurderes.
– I tillegg har det kommet teknologi og medisiner de siste årene, som gir bedre mulighet til kontroll over sykdommen, forklarer han.
– Stina Rasks måte å mestre sykdommen på, er forbilledlig, og hun fortjener å bli belønnet for det. (Alle opplysninger og kommentarer fra Steinum er gitt med tillatelse fra Stina Rask, red.anm.)
Rederiet og Rask har valgt full åpenhet, og det innebærer blant annet at mannskapet vet hva de skal gjøre dersom Rask skulle bli dårlig ombord. Det finnes også nødmedisin som alle vet hvor er, og hvordan de skal gi henne.
– Vi ønsker og vil legge til rette for å få tak i gode ansatte som blir værende, så dette var ikke et vanskelig valg, sier Freiberg.
Rasks arbeidsdager de ukene hun er på jobb på tråleren Holmøy, er minst en dagsreise ute i Barentshavet. I all slags vær bestyrer hun byssa og sørger for mat til mannskapet på 20 mann.
– Stina har jo heltestatus blant mannskapet, fordi hun lager så god mat og tar så godt vare på dem. Når du er ute på sjøen i fem uker av gangen og jobber så lange dager, er det viktig, forteller Kenneth Bjørkmo Kristiansen i Holmøy.
Alle i det familieeide rederiet er også veldig imponert over kampen Rask tok – og vant.
Stina Rask vil fortelle sin historie fordi hun ønsker å gi mot til andre unge i samme situasjon. På grunn av sykdommen sin, har hun hele livet fått høre at det er så mye hun ikke kan gjøre.
– Min historie er ingen selvfølge. Jeg ønsker å si til andre unge at de ikke må gi seg uten kamp.
Denne saken er skrevet av journalist Kari Aarstad Aase hos vår samarbeidspartner VG.