– Jeg liker egentlig ikke å snakke om meg selv, sier Tom Gunnar Aasen.
Ikke den beste beskjeden å få fra intervjuobjektet idet vi beveger oss gjennom storsenteret for å gjennomføre et portrettintervju på kaffebaren Miscela. Men det var egentlig ikke vår intervjuavtale Tom Gunnar refererte til.
– Jeg skal på jobbintervju om en time.
Han klarte seg sikkert bra der også, for etter at han har kjøpt to halve wraps og en kopp cappuccino, og vi til slutt har fått satt oss ned ved et av de få ledige bordene i kafélokalet, snakker han åpent og engasjert om avgjørelsen om å si opp sin faste jobb i sommer, det nylig bryllupet, kultursjokket han opplevde i USA som 12-åring, og hvor flott det har vært å flytte fra et urbant storbyliv i Oslo og til tilværelsen som småbarnspappa på Sortland.
Året som endret mye
Selv mener han at den gutten som vokste på Magnor, den lille glassmesterbygda i Hedmark, ble til den han er i dag da han som barneskoleelev flyttet til Florida. Faren jobbet for Hydro Aluminium, som skulle starte en fabrikk i den amerikanske solskinnsstaten. Familien skulle bo i USA i ett år.
– Det var en voldsom overgang. Jeg fikk kultursjokk, og det som skremte meg mest, var at de krevde så mye disiplin. Vi måtte si «Sir» og «Ma’am» til lærerne og stå rett. Jeg opplevde at lærerne slo medelevene mine om de ikke oppførte seg. Det var et enormt sjokk. Jeg klarte heldigvis å oppføre meg, forteller Tom Gunnar, som legger til at det likevel var et år han ikke ville vært foruten.
Foreldrene sier han fattet en veldig tidlig interesse for matlaging. Allerede som ung gutt var det hans oppgave å lage pizza i hjemmet. Men det var i Florida i 1981 interessen virkelig ble vekket.
– Det var vanlig å spise ute i USA, og det var et enormt utvalg av spisesteder. Jeg var en 12 år gammel gutt fra Hedmark som aldri hadde spist på restaurant før. I Florida var det mye mexicanskinspirert mat, og taco eksisterte ikke i Norge den gangen. En kollega av Pappa hadde vietnamesisk kone, som lagde mat til oss med smaker av en annen verden. Alle de nye smakene og matopplevelsene gjorde nok at interessen for og gleden av mat vokste enormt.
To år på Sortland
– Jeg har møtt mange sortlendinger som har planlagt tur på Møysalen i mange år, men aldri kommet seg på tur. For meg tok det to uker, sier Tom Gunnar og ler.
Han begynner å fortelle om da han flyttet nordover til Sortland sammen med Marthe Hov Jacobsen for to år siden.
– Jeg og samboeren min… Unnskyld, kona mi, vi giftet oss jo nå i august, er han rask med å legge til, før han fortsetter.
– …vi bodde i en liten leilighet i Oslo sentrum med to barn og det tredje på vei.
Både Marthe og Tom Gunnar ønsket å fortsette å bo og jobbe i Oslo, men de bodde altfor trangt.
– Men for å få råd til et hus i størrelsen vi ville ha, måtte vi flytte ut av Oslo sentrum, med lang pendlervei. Da begynte vi så smått å tenke på at vi likeså greit kunne flytte hvor som helst.
Og da Marthes bror, ildsjelen og politikeren Tor Hov Jacobsen, brått ble syk og døde 22. oktober 2013, oppstod et stort behov for Marthe å komme nærmere familien.
– Da Tor døde, ble fokuset endret. Det var ikke lenger viktig for oss å jobbe i Oslo.
Wraps-stykkene Tom Gunnar har kjøpt, ligger fortsatt urørt på den hvite tallerkenen på det lille kafébordet.
– Da bestemte vi oss for å ta en sjanse og flytte til Sortland. Vi kjøpte Tors hus – det som hadde vært Marthes barndomshjem.
Kystvakt og stress
Dette var imidlertid ikke første gang Tom Gunnar flyttet til Sortland. Etter å ha tatt fagbrev som kokk i april 1991, dro han i mai oppover for ett års militærtjeneste for Kystvakta på Sortland om bord på KV Nornen, før det ble tre år med kokkejobber i Oslo, blant annet på ærverdige Grand Hotel og Christian Kvart.
– Jeg jobbet på á-la-carte-restauranter, og det var veldig mye stress og ugunstige arbeidstider, og jeg ble styrt av andre hva jeg skulle lage. Til slutt syntes jeg at nok var nok. Jeg ville heller lage mat på mine egne premisser, i mine egne tidsrammer.
Han flyttet derfor til Stavanger for å studere hotell- og restaurantledelse på universitetet i to år. Da han flyttet tilbake til Oslo etter studiene, var han godt rustet for lederjobber.
Han startet opp og var daglig leder for to kaffebarer, fikk tredjeplass i barista-NM og ble restaurantsjef.
Etter det fikk han totalansvaret for å drifte 20 av Studentsamskipnaden i Oslo sine kafeer, restauranter og kantiner.
Hobbykokk med fagbrev
Endelig tar han en bit av wrapsen mens praten til de andre kafégjestene surrer bak ham.
– Jeg har ikke jobbet profesjonelt som kokk på 20 år, så jeg forblir nok en hobbykokk med fagbrev. Jeg vil heller ikke starte opp en restaurant i Vesterålen. Men all respekt og ære til dem som gjør det, det er mye og hardt arbeid med små marginer.
Mat og drikke er hans store interesseområde, og han ønsker gjerne å formidle matglede til andre.
Da han flyttet til Sortland for to år siden, prøvde han raskt å skaffe seg oversikt over lokale matprodusenter.
– Jeg ble overrasket hvor god kvalitet det er på matproduktene her, spesielt lammekjøttet. Norsk lam sies å være best i verden, og mange mener vesterålslam er best i Norge. Da må jo vesterålslam være best i verden.
Bryllupsfesten for tre uker siden ble holdt på Naustet i Sigerfjord, men middagen ble fortært på Sortland hotell.
– Jeg hadde mye dialog med kjøkkensjefen på hotellet. Vi måtte ha lokale råvarer, og selvfølgelig ble det kongekrabbe vesterålslam.
Det tok heller ikke lang tid etter at han flyttet før han oppdaget Vesterålen matfestival.
– Jeg tok kontakt med dem og ble med litt i fjor. I år ble jeg valgt til styreleder, og det har vært utrolig morsomt.
Om han har lyktes i å lede festivalen til suksess, får vesterålingene svar på i perioden 10.-18. september.
Sa opp jobben
Kanskje er han arbeidsledig når festivalen er over. Like etter at han flyttet til Sortland, fikk han fast jobb som forsikringsselger i If forsikring, men i sommer sa han opp jobben for å kunne satse mer på sitt eget firma, Taste Norway, der han ønsker å skape en merkevareparaply for lokale matprodukter rundt omkring i Norge. Men det tar tid å bygge opp en virksomhet, og nå er han mellom jobber, som han selv kaller det.
– Det var litt skummelt å si opp jobben, men det var også en lettelse. Jeg synes det ble litt halvveis på begge fronter. At jeg ikke fikk gjort en bra nok jobb hos If forsikring, og at jeg ikke fikk tid til å jobbe med å utvikle mitt eget firma.
Men lønn må han ha, og før en eventuelt egen firmasuksess gir penger i kassa, leter han etter en deltidsjobb med fast inntekt, gjerne prosjektarbeid innen mat og drikke.
– Jeg har bred kompetanse innen ledelse, service, mat og drikke og tar gjerne et kaffemøte om noen vil bli bedre kjent med meg.
Jobbintervjuet han skal på denne gangen, for en arbeidsgiver han ikke vil navngi, er bare et kvarter unna. Men Tom Gunnar lar seg ikke stresse.
I stedet for å gi seg selv tid til å forberede seg til jobbintervjuet, vil han heller skryte mer av Sortland og Vesterålen.
– Aldri angret
– Mange, både folk her i Vesterålen og venner i Oslo, spør meg om jeg trives på Sortland. Jeg pleier å svare «over all forventning». Her kan man gjøre masse aktiviteter, det er fantastisk natur, som gir meg glede bare av å se på den, og barna har muligheter til å gjøre nesten hva de vil.
Han trodde han ville savne klimaet, fraværet av mørketid og alt storbylivet kan tilby: stemningen, summingen av folk, utvalget av serveringssteder og kulturtilbudet. Men fokuset er et annet enn det var før.
– Det er jo klart jeg som småbarnsforelder har et annet fokus enn jeg hadde tidligere i livet. Når barna er lykkelige, er jeg lykkelig. Og jeg er nok blitt like glad i Sortland som i Oslo. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg flyttet hit, smiler Tom Gunnar Aasen.
Tilbake til USA
Sortlendinger som er blitt kjent med Tom Gunnar, kaller ham blid, smilende og imøtekommende. Og etter en tre kvarters prat med ham, er det lett å si seg enig i alle karakteristikkene.
– Folk sier at jeg er inkluderende, ikke har fordommer og er veldig glad i folk. Det tror jeg stemmer, og det er derfor jeg trives så godt i servicebransjen, der du møter nye folk hele tiden.
Han tror egenskapene delvis stammer fra da en 12-årig hedmarksgutten møtte verden i Florida.
– Det året var med og formet meg som menneske. Utrolig nok har jeg aldri vært tilbake i USA siden jeg bodde der som 12-åring, smiler Tom Gunnar Aasen og tar en siste bit av wrapsen.
I stedet har han prioritert reiser til land som Spania, Portugal, Italia, Frankrike.
– Italia har en fantastisk matkultur, som nordmenn burde lære seg og ta til seg. En kjærlighet og stolthet til sine lokale produkter som jeg ikke har opplevd noe annet sted. Jeg har stort sett reist til land med slike sterke mattradisjoner de siste årene.
Men 35 år etter at han bodde i USA, drar han nå tilbake.
– Rett etter at matfestivalen er ferdig, drar jeg og Marthe til New York på bryllupsreise.
Denne gangen kan han ikke dra på restaurant for første gang.