– Jeg lærte meg å se livet i et helt annet perspektiv

Ole Osbakk er en kjent figur i Hadsel. Født og oppvokst på Grytting, nå bosatt på Nesset. Osbakk vokste opp i et trygt og godt hjem, med flere generasjoner boende under samme tak.

Og der ble han formet til den sterke mannen han er i dag. Men det skulle en lammelse til før han klarte å se akkurat hvor sterk.

Katastrofal operasjon

Hadselværingen var 16 år i kommunestyret, offiser i Forsvaret, megler i konfliktrådet, røykdykker, froskemann, kjørte stor motorsykkel og hadde vært i 12 land med bobil. Men så fikk han prostatakreft.

I 2001 ble Osbakk ble sendt til sykehuset i Tromsø for å fjerne kreftceller. Han gikk inn i korridorene. Det var siste gang.

Det var en rutineoperasjon som gikk galt, og førte til at han ble lam fra livet og ned. Legene vet fortsatt ikke hvorfor. Det var første gang at noen hadde blitt lam av en sånn operasjon.

Planen var å reise hjem etter fem dager, men det tok seks måneder. Han ble sendt rett til Sunnaas sykehus utenfor Oslo. Der lærte han seg hvordan han ville leve livet videre.

– Jeg stilte meg spørsmålet. Skal jeg leve eller dø? Jeg valgte livet. Jeg gikk fra å være frisk, til å «gå helt ned i kjelleren» og derfra til å se muligheter. Jeg lærte meg å se livet i et helt annet perspektiv, man må være glad for det man har, sier Osbakk.

Men kreften er en ondskapsfull sykdom. Etter seks år fikk han tilbakefall, og måtte syv uker på sykehus og gjennomføre 35 strålinger. Det var skummelt og tok på.

Trykkokere

– Hvordan klarer man å holde motet oppe når man opplever så mye urettferdighet?

– Jeg liker å skrive om tankene og opplevelsene. Det er godt å skrive det ut av seg. Det som kommer ut, gjør ikke vondt inne i seg.

Han liker også å være ute når det regner.

– Da kan jeg gråte uten at noen ser det. Og når det er storm kan jeg rope, og ingen hører det.

– Vi mennesker er som trykkokere. Man må slippe trykket ut, hvis ikke eksploderer man.

– Alle mennesker har en reservetank. Jeg visste ikke at jeg hadde den før jeg ble lam. Så kom jeg på at det er ikke jeg som har det verst.

For å sette livet sitt i perspektiv så leser han Ibsen-diktet om Terje Vigen.

– Han kommer hjem og oppdager at han har mistet hele familien sin. Ingenting er verre enn det. Og når han klarte å sture i kun to dager, så skulle jeg også klare det.

– Etter to dager i dyp sorg var jeg oppe i rullestol den tredje dagen.

Han rullet til vinduet og så på livet der ute. Tårene rant, men han sa til seg selv:

– Ole, dette er den første dagen i resten av ditt liv. Ta godt vare på denne dagen, for den kommer aldri tilbake. Ta godt vare på alle dagene, ingen kommer tilbake.

Han sammenligner seg med en pingvin.

– Pingvinen er fuglen som ikke kan fly. Jeg er mennesket som ikke kan gå. Vi ser begge etter muligheter.

Å se livet på en annen måte, gjorde det vanskelig for Oles rolle i Konfliktrådet.

– Her lagde folk kjempekonflikt over at et tre skygget over hagen til noen andre. Jeg klarte ikke være der.

Gjentok kontroll

Etter lammelsen fikk Osbakk en tøff tid hvor han måtte lære den nye kroppen sin å kjenne.

– Jeg var langt nede. Jeg kunne ikke lengre styre kroppen min.

Alle funksjoner fra livet og ned mistet han kontroll over. Det medførte at fordøyelsen, blæra og lukkemuskelen ikke kunne styres.

– Hadde jeg sett en eneste grimase fra sykepleierne så hadde det ikke gått. Men de smilte, de var så vant til det.

– Jeg ville få problemer resten av livet hvis jeg ikke fikk kontroll over situasjonen, så da tok jeg tak. Jeg lærte meg å ta kontroll over kroppen igjen. Det er utrolig hvordan jeg har fått til å jobbe sammen med kroppen, sier Osbakk til VA.

Kom hjem

– Jeg lærte at det du kan får du ikke hjelp til. Det er en fin logikk, som har fulgt meg.

Osbakk lærte mye på Sunnaas sykehus, men livet ble ikke en dans på roser etter det.

Han var bekymret for hvordan familie og venner skulle reagere da de så han for første gang som lam.

– Jeg sendte bilder av meg selv i rullestol, slik at når de møtte meg, så ble det ikke første gang de så meg i rullestol.

– Jeg gruet meg til å komme til Stokmarknes for første gang som lam.

Derfor bestemte jeg meg for å sette meg i sentrum og se på folk og la folk komme å hilse på.

– Og så ble vi ferdig med det. Jeg har ikke noe å skamme meg over. Jeg er uskyldig, og gjør det beste ut av det.

Måtte flytte

En annen sak han måtte over var å komme tilbake til Stokmarknes Musikkforening i rullestol. Han kjørte inn til de andre medlemmene og sa:

– Jeg er blitt ryggmargsskadd, og har ikke kontroll over kroppen. Så det kan være at jeg slipper en fis, men det er fordi jeg ikke kan kontrollere det. Men dersom noen av dere gjør det selv skylder på meg, da dreper jeg dere, sier Osbakk smilende.

Og dermed så var barrieren brutt og han ble godt tatt imot.

En annen utfordring var å komme seg inn i bolighuset sitt. Han og kona Anne Karin kjøpte ei fin leilighet i Stokmarknes sentrum. Stor nok for to, men ikke for stor for en. Den bærer ikke preg av institusjon, det har de vært veldig opptatt av. Rullestolene er ikke synlig, og man kan ikke se hjelpemidler.

Det betyr ikke at Osbakk ikke får bruke barndomshjemmet. Faren hans bygde en stor platting til inngang for Ole, som sto klar da han kom hjem fra sykehuset. Nå har de tilpasset huset i større grad. De reiser dit veldig ofte.

On the road again

I alle år har Osbakk vært glad i kjøretøy. Han hadde stor motorsykkel og reiste langt på bobilferie. Å ikke få reise på ferie anså Osbakk som en stor frihetsberøvelse.

– Jeg ville ut igjen. Jeg har en kone som er vant til og glad i å reise.

Og som så ofte med Osbakk så han etter muligheter til å få det til. Han kontaktet flere campingvognforhandlere, og forhørte seg om det var mulig å designet en egen vogn.

– Jeg fikk høre at jeg var en for liten kunde, men jeg ga meg ikke på det.

Han kom i kontakt med et verksted på Leknes som så muligheten. Han fikk kjøpt en campingvogn uten salong, seng og bad.

– Vi laget hull i campingvogna sånn at vi kunne lage en egen dør, og lagde til køyesenger og justerte et toalett som passet for meg.

Campingvogna har elektromotor slik at han kan parkere vogna med fjernkontroll, slik at han slipper at noen skal løfte vogna av kroken.

– To år etter at jeg måtte ha hjelp med alt, så passerte jeg Kiruna med vogna og spilte «On the road again». Det var herlig.

Og det har han fortsatt med. Hvert år reiser de på tur, og besøker ofte familie i Oslo, Stavanger og Bergen.

– Når jeg er på tur føler jeg at livet er tilnærmet det livet vi hadde. Og når jeg er på campingplasser så tenker jeg; hvor er de andre i rullestol? Vi har bare en sjanse til livet, og det er nå.

Utendørs

Ole Osbakk har faste rutiner, og han er utendørs hver dag. Han ser på været for å se hva han skal kle på seg, ikke for å se om han skal kjøre tur. Tur det skal han på uansett.

– Tirsdag kaller jeg «hypokonderdagen».

Da går han til spesialist for å drenere lymfevæsken og til fysioterapeut for å bevege store muskler.

En av hans store hobbyer er å fly på dataen. Han har et dataprogram hvor han følger Avinor sitt flykart, starter flyet i cockpiten og flyr.

Aktiv i politikken

Osbakk er i dag aktiv i komité for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Han fikk argumentert for at salen i Hurtigrutens Hus skulle ha to plasser for rullestolbrukere. Tidligere måtte han sitte helt fremst eller i inn og utgangen.

–Det var uholdbart. Jeg må få kunne planlegge livet mitt.

Skal han på en ny plass, så drar han alltid dit en tur i forkant

– Da slipper jeg en nedtur.

Komiteen har også vært i sentrum og sett på hvor det mangler universell utforming.

– Jeg opplever at folk er lydhøre. Hvis det er noe som ikke er optimalt, så er det som regel av uvitenhet, at de ikke tenker på det.

Ikke utsett problemer

Det dukker stadig opp utfordringer som han ikke opplevde tidligere i livet. Da fikser han det. Skal han vaske seg i senga om morgenen uten å dra på badet først, så tar han en termos med varmtvann, en flaske kaldtvann og blander det i et vaskefat.

– Når man får noe imot seg, så kan man ta det på to måter. Positivt eller negativt. Det er alltid noe positivt. Humør er veldig viktig.

– Jeg har lært at har du et problem, så løs det med en gang. Kona mi og jeg har ikke kranglet siden 2001. Nå sier vi fra om ting, og blir ferdig med det. Hvorfor skal man ødelegge to dager, tid som man kunne hatt sammen?