Petter treffer meg på trappa ikledd dongeri, hvit skjorte med slips og v-hals genser. Plettfritt antrukket for de aller fleste. Ekstremt plettfritt antrukket for en femten år gammel gutt å være.
Og dette vitner om at det ikke er en hvilken som helst femtenåring jeg skal snakke med i dag. Petter har gjort seg bemerket som ambisiøs, engasjert og veltalende i flere år allerede.
Som trettenåring var han inne som leder i ungdomsrådet og har planer om å søke på junior ambassadør-stilling i Plan Norge. Ambisjonen er en dag å få en toppjobb i Nato eller et annet organ hvor han kan gjøre forskjell.
Og nettopp det å gjøre forskjell, denne iveren etter å lykkes og evnen til å snakke sin sak er noe som har gjort Petter Hov Jacobsen bemerket i lokalsamfunnet de siste åra.
Petter mekker meg en kopp kaffe før vi setter oss i sofaen i andre etasje i det vakkert dekorerte hjemmet i Vesterålsgata. Her bor han med mamma Liv Helga Sørensen, stefar Pål og stesøsken Synne og Sondre. Sortlandssundet glitrer utenfor vinduet på det som er en vakker oktoberdag i Vesterålen.
Pappa døde brått
For to år siden gikk Petter gjennom den tøffeste perioden i sitt unge liv. Pappa Tor Hov Jacobsen døde brått og plutselig av kreft bare 42 år gammel. I løpet av seks uker i september og oktober i 2013 gikk Tor Hov Jakobsen fra å være primus motor for Arctic Race i Vesterålen til å bli diagnostisert med kreft i magen, for så å gå bort på Diakonhjemmet i Oslo 22. oktober.
For å virkelig forstå hvor mye Tor betydde for Petter, må vi gå litt tilbake i tid. Til første skoledag. Han hadde med seg begge foreldrene og søsteren. Det var en varm, fin dag med god stemning.
– Det er en dag som skiller seg ut i hukommelsen min. Jeg ble så godt mottatt av alle. Av medelevene, av lærerne. Den starten gjorde at jeg tenkte «dette skal jeg få til».
Dette var på mange måter starten på den reisen Petter har vært på, til å bli en intellektuell, engasjert og dedikert femtenåring med verden for sine føtter. Dette var også helt på slutten av foreldrenes samboerskap. De skilte lag i løpet av det første skoleåret og Petters liv ble snudd på hodet.
Han var da bare seks, men han skjønte en dag at mamma hadde flyttet fra pappa.
– Det var trist i begynnelsen, men etter hvert innså jeg at det nok var det beste for alle, sier Petter mens han stirrer ut i lufta.
Han forteller at det var slitsomt å flytte annenhver uke.
– Jeg måtte bryte opp en gang i uka og flytte livet mitt. Etter ei stund ble det å skifte miljø en gang i uka noe jeg trivdes med.
Petter skryter også av forholdet foreldrene imellom. De var gode venner til det siste.
– Det gjorde bruddet mye lettere. De ville hverandre godt og det merket jeg og det hjalp veldig i ei vanskelig tid.
– Veldig godt forhold
Ukene Petter var hos pappa farget forholdet dem to imellom. Det var kun Tor og Petter. Gutta fra Calcutta alene i huset i Strandskog på Sortland.
– Jeg og pappa hadde et veldig godt forhold. Da jeg var hos han var det bare oss to i et stort hus. Vi levde oppå hverandre og var avhengig av hverandre. Da jeg ble eldre fikk jeg også mer ansvar i huset og vi utviklet et veldig sterkt forhold alle disse årene. Kanskje spesielt den aller siste perioden, sier Petter.
Den tunge tida
22. oktober 2013 er den datoen som er som etset inn i hukommelsen til Petter for evig og alltid. Datoen for store eller opprivende øyeblikk har en evne til å etse seg inn i bevisstheten din, og så er tilfelle for datoen Petters store forbilde, pappa og bestekompis gikk bort.
– Det var en veldig tung periode i livet mitt, med konsentrasjonsproblemer og mye annet som styrte livet mitt på den tida. Men det var det båndet mellom meg og pappa som gjorde at jeg kjørte på. Jeg visste selv etter at han døde hva han forventet av meg og det er på mange områder det som driver meg videre i dag også, sier han.
I perioden i forkant av sykdommen var Petter sjeldent hos pappa. Tor var veldig opptatt med å arrangere Arctic Race. Tor hadde også mye vondt i magen og var ofte trøtt, noe som var uvanlig for han. Det betydde at Petter stort sett bodde hos mamma den høsten.
– Etter Arctic Race bestilte pappa seg billetter til Tyrkia for å dra på en ukes ferie for å hente seg inn. Han dro til legen og rådførte seg, og legen sa at en ukes ferie ville gjøre han godt.
I løpet av den uken i Tyrkia ble tilstanden forverret. Vel hjemme i Norge ble han sendt rett fra flyplassen til Nordlandssykehuset Vesterålen. Her ble det konstatert kreft med spredning i mageregionen. Han ble så sendt til Diakonhjemmet i Oslo for behandling.
– Jeg er veldig glad for at han fikk komme dit for behandling. All ære og all respekt til de legene som gjorde det de kunne for å hjelpe han, sier Petter.
Et siste råd
Da helvete brøt løs disse mørke dagene i 2013 ga pappa Tor sin sønn et råd: «Uansett hva du gjør Petter, så må du ikke søke opp hvordan kreft fungerer eller se hvor mange statistisk sett som overlever»
– Jeg tok han på ordet. Jeg studerte ikke sykdommen og håpet at vi i 2013 hadde den teknologien og legevitenskapen slik at han kunne overleve kreften.
I denne perioden så ikke Petter pappaen sin mye. De hadde kontakt på telefon og sms, men avstanden til Oslo og skolegang gjorde at det kun ble noen få turer ned på besøk.
– Jeg tok noen dager fri innimellom for å reise til Oslo for å besøke han. Da var han veldig følsom. Han kunne finne på å gråte da han møtte meg. Han hadde det så hardt at han ikke klarte å holde tårene tilbake. Det var veldig sterke møter, men jeg skjønte vel ikke helt hvor det bar selv. Kanskje gjorde han det.
Brå slutt
Det var først under det som skulle vise seg å være Tor sine siste dager at alvoret slo Petter og familien.
Mamma fikk en telefon mandag 21. oktober fra Diakonhjemmet at de måtte komme til Oslo.
– De ordla seg ikke slik at vi måtte komme å ta et siste farvel, men vi skjønte at det var alvorlig. Siden jeg hadde vært så mye borte fra skolen bestemte vi oss for å reise ned den fredagen, forteller Petter.
Slik gikk det ikke. Tirsdagen kom det en ny telefon fra Oslo om at de måtte komme seg ned så fort som mulig.
– Jeg kom hjem fra skolen, mamma møtte meg i døra og sa «Pakk sakene dine, vi må reise til Oslo i dag, nå», minnes Petter.
– Jeg ble sjokkert og sa ikke et eneste ord på den reisen til Oslo.
Fra de dro herfra til de sto i døra i Diakonhjemmet sa Petter ingenting. Han skjønte hva det dreide seg om.
– Stillheten de timene var vel min måte å takle det på. Det var veldig tøft. Jeg prøvde å holde smerten min inne så lenge som mulig. Det var vel det som gjorde meg så taus.
Da de kom til diakonhjemmet fikk de beskjed at de ikke kunne gå på rommet til Tor, og ble geleidet til et venterom.
– Jeg forberedte meg på at det kom en beskjed. Vi satt der i stillhet. Ingen sa et eneste ord. Så kom tanta mi gående inn. Hun fortalte at pappa hadde sovnet stille inn på rommet sitt, forteller Petter med blanke øyne.
Da kollapset alt for Petter. Det føltes som at alt bare var kaos.
– Jeg skjønte ingenting. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Det første som slo meg var at jeg aldri skulle få snakke med han igjen. Så tenkte jeg på alle de samtalene vi kunne ha hatt. Alle fotballturene.
Siste gang Petter hadde kontakt med Tor var tidligere samme dag på tekstmelding. En melding Petter har tatt vare på.
«Gleder meg til å se deg også Petter. I dag har jeg fått minst to skrytemeldinger fra andre om deg og det gjør meg veldig, veldig stolt - pappa.»
– Det var ei melding som jeg der og da ikke visste ville få så stor betydning som den fikk. Men den er med meg, og vil vel være det for alltid.
– Klandrer meg selv
Petter klandret seg selv for at han ikke gjorde mer for pappaen i forkant av diagnosen.
– Jeg føler at jeg burde vært mer oppmerksom da han ble så dårlig som han ble. Jeg kunne rådet han å ikke dra til Tyrkia og dra til sykehuset for en ordentlig undersøkelse isteden. Men ting ble som de ble. Jeg har lært å leve med det og takler det godt, sier Petter.
Kort tid etter var det tid for begravelse. Her holdt Petter tale under minnestunden. Det var også da Petter bestemte seg for å slippe pappaen og jobbe for å komme seg videre. Jobbe for å gjøre pappa stolt.
– Jeg begynte å tenke på at etter i dag må livet gå videre. Jeg tok tak i meg selv og tenkte at nå, nå skal jeg gjøre mitt aller, aller beste. Konsentrere meg og fokusere på alt jeg elsker å gjøre og å få mest ut av mine ferdigheter og bruke de videre på en positiv måte for å gjøre han stolt.
– Drivkraft fra pappa
Det å gjøre pappa stolt er mye av drivkraften til Petter i det daglige. Han er slående lik Tor i utseende og væremåte.
Men Petter er opptatt av at han ikke er sin pappa. Han er seg selv. Petter. Med sin egen personlighet og egne mål i livet.
– Jeg vil gjøre pappaen min stolt. Det er en del av motivasjonen min. Folk sier at når jeg går inn i politikken, så følger jeg i hans fotspor. Men det er ikke det jeg gjør, sier Petter og utdyper:
– Jeg følger den politiske siden av min personlighet. Det er ikke for å være han. Jeg er glad for å være lik han. For han var en fantastisk fin person og jeg er stolt av han. Men han er ikke meg og jeg er ikke han.
Petter er bevisst og opptatt av at han i sum er mer enn sin fars sønn. Han vil gjerne gå i fotsporene hans, men vil ikke være i skyggen hans.
– Det er målet mitt at folk skal se meg som den personen jeg er og ikke kun sønnen til Tor. Jeg har kanskje arvet noen av egenskapene hans, men jeg har også ei mamma og hennes familie som jeg også har arvet egenskaper fra. Jeg er summen av de to, sier Petter.
– Når folk sier «du er lik far din», sier jeg «ja, men jeg er også lik mamma». Jeg er meg selv.
I perioden rundt pappaens død, fikk han også en ny respekt for mamma Liv Helga.
– Dagen etter pappa døde, mistet hun moren sin. Vi fikk på mange måter to skudd i brystet på kort tid. Måten hun sto i stormen på de dagene er beundringsverdig. Jeg fikk en helt ny respekt for henne de dagene, sier Petter.
Petters Bestefar Hans Jørgen Jacobsen var som Tor Høyre-politiker. Tanta Marthe er nå valgt inn i kommunestyret for samme parti. Petter føler til tross for dette ikke noe press for å gå inn i samme parti.
– Som leder av ungdomsrådet må jeg være politisk uavhengig og litt nøytral. Om jeg i fremtiden skal inn i politikken må jeg vurdere nøye og se hvilket parti som eventuelt stemmer overens best med mine overbevisninger. Det kan bli Høyre, men det kan også bli Arbeiderpartiet eller andre partier. Det som er viktig for meg er at jeg velger min egen vei, sier han.
Ung leder
Gjennom skolen gikk Petter i 2013 inn i Ungdomsrådet. Det endte med at han som trettenåring ble leder av rådet etter en kort periode som nestleder.
– Det var ei målsetning på sikt da jeg gikk inn i det, men at det skulle gå så fort var overraskende. Med ett satt jeg som leder for en hel haug med ungdommer som var eldre enn meg. Det var kjempeskummelt og overveldende med en gang, men så fikk jeg etter hvert kontroll og følte jeg taklet det ganske bra, sier Petter som nå sitter sin andre periode som leder.
Ungdomsrådet er et organ han setter stor pris på og som han tror er viktig for utviklingen i Sortland.
– Det er veldig sosialt. Jeg har møtt mennesker med forskjellige bakgrunner både her lokalt og internasjonalt. Å få samlet de unge stemmen, de unge meningene om Sortland og gi dem innflytelse opp mot de som styrer, tror jeg er viktig.
Petter er nå spent på om han og ungdomsrådet får samme innflytelse under et rødgrønt styre.
– Under Svein Roar Jacobsen og Arbeiderpartiet sitt styre sist synes jeg det var litt traurig. Det var lite som skjedde. Grete og de borgerlige synes jeg fikk til mye. I så måte er jeg redd for at man under Tove Mette Bjørkmo vil havne litt tilbake til måten det ble gjort på under det siste røde styret. Jeg håper jeg tar feil. Tove Mette har erfaring og jeg er veldig glad for at hun er her og vil bruke sine positive egenskaper for å utvikle Sortland videre, sier han og legger til.
– Jeg håper de er moden for å gi ungdomsrådet en sterk og klar stemme i kommende periode. Jeg skal kjøre på for å vise henne at jeg er en person som kan være veldig overbevisende. Så enten får vi et veldig godt forhold, eller så får vi et dårlig forhold, sier Petter med et lurt smil.
Fremtida
At Petter er en gutt med ambisjoner er det ingen tvil om. Da jeg spør om det er penger som driver han til det han skal bli når han blir «stor», kommer svaret kontant.
– Det viktigste for meg er å ha en jobb jeg liker. Samtidig vil jeg ha en jobb hvor jeg kan gjøre en forskjell. Jeg vil ha innflytelse og få til forandring her lokalt, på landsbasis – kanskje internasjonalt. Penger er ikke det som driver meg, men heller det å gjøre en forskjell, sier han.
Hvor finner vi han da om ti år?
– Kanskje i ei stilling i Nato eller noe slikt. Jeg må jobbe med noe som gjør at jeg kan bruke egenskapene mine på en god måte. En arena hvor jeg kan argumentere og overbevise folk om forandring, sier Petter.
Men Petter er mer enn ambisjoner. Han er også en helt vanlig ungdom som liker Liverpool, Sortland IL og å henge med kompiser.
Han er også en gutt med klare ambisjoner og krav til seg selv. Journalisten har i alle fall allerede booket ny intervjuavtale med Petter om ti år. Så får vi se hvor han befinner seg da.