4. mai i år åpnet lam 4438 de svarte, runde øynene sine og blinket ut mot verden for første gang. Den første uken tilbrakte han hjemme i sauebingen, i mammas varme favn og med bondens trygge tilsyn.

En uke senere åpnet verden seg på ny. 10. mai bar det ut på beite for første gang. I det den kjølige våren var i ferd med å slippe taket hoppet 4438 lykkelig fra tue til tue på markene ved gårdsbruket på Holand.

Bondeliv på skift

– Livet som sauebonde er godt, men til tider litt travelt. Særlig under lammingen. For sauene går livet sin vante gang, men vi legger om familielivet og flytter inn i fjøset hvor vi går på skift. Bondelivet blir en livsstil, forteller bonde John Arne Nyland.

Sammen med konen Heidi og datteren Monika driver han Sortlands største sauebruk med 340 dyr. I september sendte de 120 av dem til slakt, blant dem lam nummer 4438.

Kortreist mat

Nyland gård er en del av Vesterålsmat, et samarbeid mellom åtte gårdsbruk i Vesterålen, som ble startet i 2006.

– Vi startet i det små, men har gradvis bygget opp en merkevare. Nå selger vi produktene våre i de fleste kommunene i Vesterålen. Alle pakkene er merket med hvilken gård de kommer fra. Jeg tror folk er opptatt av det for før, da merkelappene var på baksiden, fant vi alltid pakkene liggende med baksiden opp. Det er tydelig at folk leiter etter den gården de vil ha, sier John Arne.

– Jeg tror også det handler om trygghet. Folk liker å kjøpe mat fra gårder de kjenner til, der de vet hvordan dyrene er blitt behandlet, sier Monika.

Mer enn et nummer

Etter hvert er det Monika som skal ta over familiedriften på Holand.

– Det er dette jeg har villet blitt helt siden jeg var liten. Det er klart at det å være sauebonde er sesongarbeid som til tider er svært tidkrevende, men det er mange fine øyeblikk å verdsette. I tillegg er alle dager ulike, sier Monika.

Noe av det beste med jobben, forteller 23-åringen, er å være sammen med "kosesauene".

– Det er noen dyr som er roligere enn de andre. De lar oss klappe dem, og da roer også de andre seg ned, kommer bort og ser at vi ikke er noe farlige. Det er også ganske spesielt med kopplammene, sier Monika.

John Arne sier seg enig i at omsorg for dyrene er en stor del av jobben.

– Vi har mange dyr, men de er aldri bare et nummer, sier han.

En historisk sommer

Selv om våren var litt kaldere enn vanlig, ble sommeren i Vesterålen over all forventning. Etter at saueflokken ble sendt på beite i fjellet 24. mai, levde 4438 trolig glade dager med et godt beite under sommersolen i Risdalen.

– Sauene våre pleier å spre seg ganske bra utover, de som går sammen er ofte i familie. De beiter i Holandsdalen, Risdalen, Skydalen, Lahaugdalen og i Trolldalen, sier John Arne.

Den første helgen i september begynte årets sauesanking. Tradisjonen tro gikk bønder, familier og turglad sammen og sanket inn dyrene, dalføre for dalføre. Da de alle dyrene var hentet ned hadde september rukket å bli oktober.

– I år var det tidenes sommer, og det merket vi på suene etter hvert som de kom ned fra fjellet, de var store og fine, sier John Arne.

Siste kapittel

Den 19. september var 4438 sin siste dag. Fire dager etter at han ble hentet ned fra fjellet ventet det siste kapittelet i livet, i en slaktebil som brakte ham fra Holand til Nortura sitt slakteri i Måselv.

Siden den gang er kroppsdelene skilt fra hverandre, og sidene er saltet slik pinnekjøtt skal saltes på tradisjonelt, nordnorsk vis.

– 4438 ga 26.1 kilo kjøtt, og han ble merket som klasse U+, som bortimot er så bra kjøttmerking en sau kan få. I tillegg hadde han lav fettprodusent, forteller John Arne.

– Det kan være litt trist når vi sender dyrene til slakt, særlig når det er kosesauene. Men samtidig er det en naturlig gang i det, og kjøttet går til et godt formål, sier Monica.

Takkmeldinger

På Nyland gård kom pinnekjøttet på bordet alt på lille julaften, mens det er lutefisken som får hedersplassen på selveste kvelden.

– Med årene har jeg blitt mer og mer glad i julematen. Vi fikk smake litt på pinnekjøttet tidligere i år, og det var veldig godt, forteller Monika.

Ifølge pappa John Arne, er hun ikke alene om synspunktet på lokalprodusert julemat.

– Det er ikke uvanlig at vi får meldinger på julaften fra folk som takker for godt pinnekjøtt, smiler han.