Helene Sophie Breivik på 92 år inviterer VA inn i sitt hjem som ble bygd for nesten 50 år siden. Huset og hagen er velstelt året rundt. For selv om Breivik drar på årene, er hun opptatt av å ta vare på hjemmet sitt. Så ser hun på husarbeid som god trening.

– Jeg tror det er viktig å holde seg i aktivitet. Hvis ikke taper man seg og stivner bort nå som man er blitt 92 år. Jeg gjør alt jeg kan hjemme selv, og vil jeg ha hjelp til det, får jeg det fra tantebarna mine. Men jeg gjør det helst selv, for man må ha noe å holde på med, sier Breivik.

Hun trives godt på Yttersida, stedet hun vokste opp. Rett over veien står tomta der barndomshjemmet hennes stod. Tomta hører fortsatt til familien.

Utstilt håndarbeid

Rundt omkring inne i huset er det plassert ut håndarbeid overalt. Sitteunderlag ligger på stolene. Bordet og veggeseksjoner er prydet med duker, i sofaen ligger broderte puter mens på veggene henger broderi som er rammet inn. Og plassert like ved godstolen står det en kurv som er fylt opp av restegarn og påbegynt strikkearbeid.

Håndarbeid er en stor del av henne. Et lite utvalg av Breiviks broderier har nylig blitt utstilt på Sortland i forbindelse med et prosjekt kalt «Fest tråden». Hun og to andre kvinner i Vesterålen er blitt intervjuet av Ingrid Larssen om  temaet broderi. Samtidig har også tre kvinner fra Island blitt stilt de samme spørsmålene. Larssen har sett etter likhetstrekk og ulikheter mellom kvinner som broderer i Vesterålen og på Island.

Breivik viser frem heftet der kvinnenes fine verk står på trykk.

– På Island er de kommet langt lengre enn oss i brodering. Jeg er svært imponert over broderiene derifra.

Var en nødvendighet

 – Når lærte du deg å brodere?

– Min mor tok oss med på alt av håndarbeid. Det begynte med at hun klipte opp en lapp som vi brukte til å øve oss på å sy.

Men da Helene fylte 14 år brøt krigen ut.

– Det var med andre ord fem -seks år at vi ikke kunne kjøpe stoff eller tråd. Som 14-åring var det en tid vi egentlig skulle lært oss alt vi måtte kunne. Vi mistet den tiden.

– Mamma sydde alt til oss. Vi kunne ikke kjøpe ferdige klær på 20-30-tallet. Alt var mer tungvint da, husker hun. Vi måtte lære oss å strikke og sy for å bli voksne. Det var en nødvendighet, men nå har vi maskiner som kan gjøre det samme.

Breivik har fortsatt tatt vare på pyjamasjakka som hennes mor sydde som eksamensoppgave på landbruksskolen i Bodø.

Like etter krigen husker hun at det ble vevd handduker, men hun lærte også å sy hardangersøm på duk. Den duken  er plukket ut i utstillingen.

– Hvilket broderi er du mest stolt av?

– Hardangersømmen. Den er kronen på verket.

I Husflidslaget

Breivik bor alene, og bruker å ha tv-en på lydløs mens hun arbeider.

– Det er 50/50 sjanse om jeg broderer eller strikker. Men jeg tror jeg koser meg mer med broderi.

I tillegg til håndarbeid liker hun å løse kryssord.

Breivik ønsket ikke å være hjemmeværende slik som sin mor. Hun gikk handelsskolen og ble kontorsekretær. Dette fikk kommuneansatte med seg, og hun ble raskt headhuntet inn i jobben som skrivehjelp. Etter kort tid ble hun formannskapssekretær.

– Jeg trivdes fra første dag og hver eneste dag etter det.

Etter over 50 år i tjeneste, gikk hun av med pensjon, og har dermed hatt tid til overs.

Breivik, med sin rike kunnskap innen håndarbeid, ble derfor aktiv i Husflidslaget.

– Det er veldig artig å være med. Vi tar med hvert vårt arbeid vi jobber med. Noe selger vi og lodder ut. Vi har laget en del matter som er blitt solgt.

I det siste har hun blitt mindre glad i å kjøre i mørket, og har derfor halvveis sluttet. Men medlemmene i Husflidslaget har spurt om ikke neste møte kan være hjemme hos Breivik. Da ble hun svært glad.

Husflidslaget holdt i lang tid til i faste lokaler, men mistet plassen de leide fra første januar. Nå er de uten lokaler. Og det er ikke enkelt å finne en erstatning, for foreningen har nemlig seks vever som tar stor plass. Deriblant en liten som unger kan lære seg å veve på.

Nå for tiden leter de etter et sted å være. Men imens holder de blant annet strikkekurs for barn i andre lokaler.

– Det er artig å gi kunnskapen videre til den kommende generasjonen, smiler Breivik.