Forfatter Roald Hansen har i samarbeid med Museum Nord gitt ut boka "På fileten". Et hundretalls mennesker fant veien gjennom gangene, og inn i kantina i Lerøys lokaler ved fergekaia.

Brynjar Pettersen i Museum Nord innledet bokbadet. - Dette er første utgivelse i en bokserie vi jobber med. Vi ønsker å gi ut tidsskrifter som både skal være relevant for lokalsamfunnet, men også i et bredere perspektiv. Vår neste utgivelse vil ta for seg det samiske i Lofoten, sa Pettersen.

- Den jobben Roald Hansen har gjort for å dokumentere livet i fiskeindustrien på Melbu er imponerende, sa Pettersen.

Tor Johannes Jensen fra Bladet Vesterålen ledet samtalen mellom forfatter Roald Hansen og fiskerihistoriker Paal Christensen i Museum Nord. - Dette er mer enn nordnorsk fiskehistorie, dette er norsk historie, sa Jensen.

Roald Hansen har vært teknisk sjef på industrien i veldig mange år. Spørsmålet fra Jensen var: Hvorfor har du skrevet dette?

- Jeg er natur nysgjerrig. Og jeg er opptatt av historier. I 2010 ble jeg arbeidsledig. Jeg begynte å tenke på om jeg kunne bidra til å ta vare på historien, med fokus på fabrikken her.

- For hundre år siden ble det bygget et kjølehus her. Det utviklet seg, og under krigen ble det bygget en filetfabrikk her, med hjelp av tyskerne. Staten tok over anlegget etter krigen. Da var det skapt mange arbeidsplasser.

- Jeg kom hit i 1963. Da eide staten 40 prosent. Fabrikken vokste, og den første tråleren var kommet, sa Hansen, som skrev dagbøker fra første dag på jobb.

- Bedriften har vært en foregangsbedrift når det gjelder å utvikle teknologi i bransjen, sa Hansen. Forfatteren takket flere personer for god hjelp, og han takket også bedriften Lerøy for god hjelp i skriveprosessen.

- Jeg er nok en arbeidsnarkoman, og her på Melbu fikk jeg mye å gjøre. Det passet meg bra, og så traff jeg jo kona mi her.

Under bokbadet kom det frem at Christian Mikkelsen var investor ved fiskeindustrien i 1910.

I starten av 30-tallet forsøkte man for første gang å transportere frosset fisk, og den fisken kom fra Melbu, og ble sendt til Chicago.Det tok mer enn et tiår til, før eksport av frosset filet til utlandet ble en gangbar næringsvei.

Under bokbadet kom man også inn på at Christian Frederiksen var venn med nazisten Terboven, øverste sivile leder for de okkuperte norske områder, og at sistnevnte var den som sørget for at det ble bygget fabrikk på Melbu.

På anlegget på Melbu drev staten og virksomheten forsøk på ulike typer produkter opp gjennom -40 og 50-tallet. Det var lite lønnsomt, men det handlet også om å ta vare på folk og bedrift, forklarte Hansen under bokbadet.

- Det var politisk strid i Norge etter krigen om statsdrift. Det var staten mot de borgerlige. Det som er spesielt er at Melbu var den første privatiseringen i Norge av statlig industri. Det skjedde i 1963. Det var ikke en privatisering som skjedde med et slag, det skjedde gjennom to tiår, forklarte Paal Christensen fra Museum Nord.

- Mangel på råstoff, og avstand til fiskefeltene har vært holdt mot Melbu. Hvorfor ble det fortsatt satset på bedriften her? spurte bokbadleder Jensen.

- Folk her har vært flinke med fisk. Fabrikken bestod av kaia, og en svær filethall, med veldig dyktige damer. De hadde et fantastisk samarbeid og samhold, forklarte Hansen, som svar på spørsmålet.

- Et av prosjektene vi hadde var å lage keramiske filetkniver. Jeg fikk etter hvert beskjed av damene på fileten om å gi opp det forsøket. Det fungerte ikke, sa forfatteren.

Gjennom 270 sider bok har Roald Hansen fortalt veldig mange historier om fabrikken. Og under bokbadet kom det frem flere historier som ikke er nevnt i boka.

Sigurd Paulsen kom inn i 1962 som den første private eier etter Frederiksen-familien. Det var Paulsen som rekrutterte Hansen til Melbu.

- Det som er interessant å lese om i boka er om den teknologiske utviklingen. Det var tungvint her i 1963. Vi reiste til Island, og lærte av dem. De lå langt foran oss. Jeg studerte amerikansk fiskeindustri på 90-tallet. De hadde på det tidspunktet begynt med det vi driver med her nå, vannskjæring. Jeg hadde kamera med med i lomma, og fotograferte - selv om det ikke var lov, sa Hansen.

- De hadde samme maskiner som vi har her i dag. Jeg har vært i Canada og studert også, sa Hansen. - Studert eller spionert, spurte bokbadleder Jensen.

Frysetråler, fryseanlegg og ferdigvarer ble innarbeidet ved fabrikken på 60- og 70-tallet. - Vi begynte med såkalt koketorsk. Fisken ble etter hvert mindre. Vi produserer fortsatt dette produktet. Utviklingen gikk på å skaffe maskiner, vekter og utstyr til å produsere.

- Jeg fikk lov til å være temmelig selvstendig. Jeg fikk god hjelp av økonomisjef Bjørg Greger, et fantastisk menneske, som klarte å finne midler, sa Roald Hansen.

I 1979 og 1982 holder det to ganger på å gå helt galt på Melbu. Det ble ikke konkurs. To andre bedrifter kom inn med penger. Jarle Evenes fra Bø, samt Øksnes og Langnes fiskeindustri. Årsaken til at konkurrentene kom på banen var nok et ønske om å bevare eierskapet i Vesterålen. De kjøpte femti prosent hver.

- De ga ikke bort penger for å være snille. De regnet det nok som en gunstig investering. Det var optimisme i næringen, og man ville satse på fiskeriene. Tanken var nok at det fortsatt var et statlig sikkerhetsnett, forklarte Paal Christensen.

- Bedriftene Jarle Evensen og Øksnes og Langnes eksisterer ikke lenger. Men på Melbu lever det. Det har vært en konkursbølge. Norsk industri er utkonkurrert av globalisert virksomhet. Spesielt det at fisk fanges i Barentshavet og sendes til Kina for produksjon, som så sendes tilbake, er et tydelig bilde på hva som har skjedd. Norge har høye lønnskostnader, og er dermed utkonkurrert. Det er gått fra hundre til ti filetfabrikker på veldig få år, forklarte Christensen.

På slutten av 80-tallet var det knapt torsk igjen i Barentshavet. Melbu "stod han av" også i den perioden, og det med pene overskudd.

- Vi var veldig flinke til å videreforedle. Vi var den største leverandør av saltfilet til Italia en periode. På "golvet" var folk opptatt av å stå på for bedriften. Vi produserte periodevis filet av sild og stavsild. Det var marked for hyse og steinbit i utlandet.

På 80-tallet kom Pål Krüger inn i bedriften. Han kom fra Stamsund, og ble etter hvert direktør. Han satte spor etter seg, og sørget blant annet for å fornye filethallen. Han var med i fiskerinæringen på mange nivå, og ikke bare på Melbu.

Krüger fortalte om hvordan konkursen kom i Øksnes, og kom med ideen om at man på Melbu skulle danne eget selskap på restene av Øksnes Langnes, og noe senere kjøpte man restene etter Jarle Evensen.

På Melbu ble det på 50-tallet nærmest på dugnad skaffet frysetråler til stedet. 30 år senere kjøpte man nærmest sammen, ved hjelp av Krüger sin egen fabrikk, på Melbu. - Kultur på Melbu for å ta skjebnen i egne hender? spurte Jensen.

- Jeg tror alle som jobbet her på 80-tallet stod på aksjonærlisten, sa Roald Hansen.

- Problemet var at vi ikke hadde nok kapital her, selv om virksomheten var blitt stor, sa Hansen. Anlegget på Melbu var blitt veldig gammelt, det eldste i sitt slag i landet. Det kostet mye mer enn man hadde selv. Dugnadskraften var rett og slett ikke stor nok.

Dermed var det duket for Kjell-Inge Røkke. På Melbu jaktet man på mulige investorer. - Jeg traff Røkke og Gjelsten da de kom hit. Man kan i ettertid skjønne at det var trålerne var ute etter. De hadde lovet å gjøre ting for bedriften. Røkke var den som sørget for at det ble bygget en ny fabrikk her. Til en viss grad har han gjort mye bra for fabrikken. Men det var trålerne han var interessert i. Vi skal nok takke han Røkke, konstaterer Hansen.

- Uten Røkke hadde det ikke vært liv laga for Melbu, konkluderte Paal Christensen. Røkke trengte tillatelse fra staten. Ap i Nord-Norge var skeptiske til å gi denne tilatelsen. Det ble et ja fra staten, men med veldig sterke betingelser.

- De betingelsene kan man være veldig fornøyde med her på Melbu, sa Paal Christensen.

En håndsopprekning i kantina viste at folk flest i 1996 var veldig positive til Røkkes inntreden på det tidspunktet.

- Fikk Røkke bedriften på billigsalg?- Ja, jeg syntes det. Men vi visste ikke da hvor mye de kom til å tjene på trålerne. Prisen skulle vel vært høyere enn den vi fikk, sa Hansen.

- Røkke var her lenge, i 20 år, han investerte veldig mye. Og kjøpte aksjer til høy kurs. Han bygde ny fabrikk og kjøpte trålere. Han solgte til slutt, men det var nok ingen overraskelse. Men han raidet ikke, slik de største skeptikerne fryktet, sa Christensen.

Under bokbadet kom man inn på det mye omtalte pliktsystemet i fiskeindustrien. Systemet oppstod i forbindelse med at det kom inn eksterne kapitalister, og at staten dermed satte betingelser, for å opprettholde virksomhet. Det er ikke trålerne i seg selv, men rettighetene til å fiske som er verdiene. Tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen gjorde om på systemet, slik at det ifølge Paal Christensen ble mer eller mindre illusorisk. Leveringsplikten ble til en tilbudsplikt. Det var intim forbindelse mellom fabrikk og båter. Når den forbindelsen opphørte fikk man pliktsystemet.

Det er ennå ikke avklart. Per Sandberg forsøkte å få et nytt system, men måtte gi opp det forsøket. Ennå vet man ikke hvordan det vil utvikle seg.

- Hva tenker du om forskjellen på Aker-systemet og Lerøy?- Jeg opplever at de nye er interessert å utvikle systemene. De har vilje og evne til å holde liv i systemet. Nå er det større fart i fabrikken enn noen gang før på denne tiden av året, sa Hansen.

- Da Røkke kom inn, kom det penger, men det kom også inn fjernstyring. Det ble en tydelig forandring til hvordan det hadde vært. Mange ledelsesfunksjoner forsvant fra Melbu. Det gjorde det mindre interessant for skaperevnene til Krüger. Han trakk seg ut i 1998, mente Paal Christensen.

- Det finnes ingen andre fiskerihistoriske bøker som behandler teknologien slik Roald Hansen har evnet å gjøre. Han sitter på kunnskap som historikere ikke har, sa Christensen, som på den måten understreker verdien av boka som nå er kommet.

- Blir fremtidens filetarbeider en robot? undret Tor Johannes Jensen. - Jeg tror ikke egentlig det. Maskinene må styres av folk. Det er nok en kombinasjon av folk og maskiner som blir fremtiden. Damene på fileten vil være viktige i årene som kommer, sa Hansen.

- Teknologien i en bedrift er med på å forme samfunnet rundt. Bygging av samfunnshus og annet på Melbu har sine røtter i bedriften her. Det er snakk om kultur for samhold og samarbeid, sa Roald Hansen på slutten av bokbadet.