Jeg treffer Eirik i SpareBank 1 sine nye lokaler på Sortland. En moderne bank med lyse lokaler. Her føler man seg ikke som en kommer inn med lua i hånda, som kanskje var tilfelle slik jeg husker bankbesøkene med min mor da jeg var liten. Her skal man føle seg velkommen. Her skal mulighetene skapes.

Det er tidlig på morgenen og fortsatt ei stund til banken åpner. Derfor slipper Eirik meg inn personalinngangen på baksiden av bankbygget.

Han er ikledd plettfri dress og skjorte. Ulastelig antrukket er vel en korrekt term. Han er kortklipt og har noen gråsprengte hår ved tinningen.

45-åringen, som er vokst opp på Holmstad, viser meg inn på et av møterommene i banken. På den ene veggen er det et bilde av en Sortland IL-spiller med ballen i hånda. Lokalt engasjement er viktig for Nikolaisen og båndene til hjemtraktene forsvant aldri, selv om han i 16 år bodde andre steder.

– Jeg har alltid vært Nord-Norge-patriot. Jeg ville i grunn finne meg en jobb her oppe da jeg var ferdig med utdanningen i Bodø i 1995. Da var det få jobber å oppdrive. Dermed ble det Oslo.

Microsoft

Etter en utdannelse i Bodø i Økonomi og EDB gikk han IT-veien og fikk i 1995 jobb i et firma som drev med IT i hovedstaden. Her jobbet han som programmerer det første året, men havnet innen et år som selger for firmaet. I 2002 ble han imidlertid headhuntet til noe langt større.

– Jeg lå på sykehuset etter å ha røket korsbåndet i en bedriftskamp i Vikingskipet på Hamar. En headhunter ringte meg og spurte om jeg var interessert i ei stilling i Microsoft, forteller han.

Kort tid etter var han på plass i det som da var verdens største selskap. Det er ei tid han beskriver med varme ord.

– Det var ei helt fantastisk tid. Utrolig spennende å jobbe i et selskap som hadde som uttalt mål å forandre måten folk brukte teknologi på verdensbasis.

Lærdommene var mange.

– Det var et ungt og energisk miljø. Og i slike selskaper er det nesten som man er i en sekt, sier han og trekker fram et eksempel på hvor store forholdene var:

– Jeg hadde ansvar for bank- og forsikringsbransjen i Norge. I den forbindelse tok jeg med meg de største kundene til såkalte executive briefingcenters i Seattle, Tyskland eller England. Da vi kom dit sto det en stab på tusen mennesker klare til å skreddersy opplevelsene for kundene. Det gir en utrolig stolthet å være en del av noe slikt.

Hjemover

Men hva var det da som førte til at han vendte nesen hjemover? For veien fra Microsoft til Sparebank1 i Sortland virker ganske lang.

– Jeg var i 2008 ferdig med å lande den nest største kontrakten i Microsoft sin historie i Norge. Jeg følte da at på mange måter så var jeg klar for et nytt kapittel.

Da han så fikk et tips fra en kamerat om at det hadde åpent seg en jobbmulighet som banksjef i Sortland, dro han på intervju. To uker senere fikk han tilbud om jobb.

Familien ble da en viktig faktor for at valget om å flytte hjem ble tatt. Han ble i 1997 sammen med Bente. I 2003 fikk de datteren Nora og i 2006 sønnen Fredrik.

– Bente jobbet som operasjonssykepleier ved nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet, så hun trivdes veldig godt. Men vi så mulighetene en flytting ville gi for ungene som det mest tungtveiende. De ville få muligheten til å vokse opp i et trygt miljø som var mye mer oversiktlig enn det vi hadde i Oslo.

Høsten 2008 giftet de to seg, fikk leid et hus på Sortland og flyttet nordover. Og resten er som de sier historie.

Uforandret

I dag slår det Eirik at lite hadde forandret seg fra han dro på skole i 1992 til han vendte hjem i 2008. Han mener imidlertid mye har skjedd i årene etter han kom hjem.

Han mener Nord-Norge startet oppturen rundt finanskrisen det året.

– Enhver krise skaper muligheter. Krisen sammen med høye kvoter på fiskesida skapte på mange måter en perfekt storm. Det dukket opp muligheter til å bygge opp nye markeder. Samtidig gikk oljenæringa på en smell. Dette gjorde at valutaen sank og de lokale næringsdrivende i fiskeriet fikk mulighet til å legge seg opp kapital.

Han tror oppturen vil fortsette.

– Vi har noen megatrender som blåser i ryggen vår akkurat nå. Det ene er stor befolkningsvekst i verden. Den økende folkemengden må ha mat. Klimaendringene gjør at vi må i havet for å hente proteiner. Det er noe som kan gi oss fart i et lengre perspektiv – særlig da her hos oss i Vesterålen. Jeg mener vi bor og jobber i den kanskje mest spennende regionen i hele Nord-Norge.

Turisme er også noe han mener kan være med å gi Nord-Norge enorm vekst.

– Vi ser at middelklassen vokser og med den opplevelsesturismen. Der ligger vi i Vesterålen interessant plassert i en megatrend.

Han tror samarbeid er helt essensielt for å klare å høste det potensialet som ligger i turistnæringen.

– For bare få år siden kom det helt andre turister til Vesterålen. I dag er det folk som har sett vakre bilder fra Vesterålen på BBC og Discovery. Pengesterke briter og amerikanere som ikke tenker budsjett når de skal på ferie. For dem er det å bruke 40.000 kroner på ei langhelg i Vesterålen med opplevelser ikke noe de tenker på. Da må man i turistnæringen samarbeide for å gi dem en god opplevelsespakke.

Kvalitet er et nøkkelord for å lokke disse til Vesterålen.

– En må innse at en må levere høy kvalitet på opplevelsene over tid. Så må en bygge stein på stein. Det finnes nok ingen snarveier.

Drømmer

Store tanker, helt klart. Og Eirik sier han alltid har vært en drømmer. Siden oppveksten på Holmstad har de store vyene vært noe som kjennetegner han blant vennegjengen.

– Jeg tror nok jeg er en drømmer på mange måter. Men jeg ser også muligheter.

Han tror mulighetene for Vesterålen er uendelige i årene som kommer.

– Vi har så mye å by på i regionen vår og jeg har så lyst at vi skal få ut det potensialet. Jeg mener vi har grunnlag for å være 60-100.000 mennesker i regionen, sier han og fortsetter.

– Tenk bare på hvalsafari på Andenes. Når du ser på de opplevelsene turister betaler 3–400 Euro for på et hotell i Tyrkia, kan ikke de sammenlignes med det en får på Andenes. En kunne glatt tatt 3.000 euro for en slik opplevelse her. Potensialet er gigantisk. Hvorfor har en ikke flere hundre charterfly inn til Andenes hvert år med asiatiske turister? spør han.

Samarbeid mellom fiskeri og turisme ser han på som en mulighet for å realisere dette.

– Jeg mener at kvitfisk har et uforløst potensial som luksusmat. Når laks selges for 60–90 krone kiloen, burde vi kunne selge torsk over 100 kroner kiloen. Vi burde tjent ti ganger så mye som vi gjør i dag.

Han mener veien å gå er å fly turister én vei og fiske den andre.

– Næringa har jo prøvd å fly fisk til Asia tidligere, men regnestykket går ikke opp. For varene som skal tilbake til oss blir ikke nok. Befolkningsgrunnlaget er ikke stort nok. Men får vi fylt fly med turister én vei og sender fisk den andre, kan kanskje det være løsningen.

Han mener dette bør være en mulighet.

– Det handler om oss selv og det å ha troa på det vi driver med. I Canada finnes det en fyr som er blitt millionær av å selge kanadisk komprimert luft til smogbefengte storbyer i Kina. Det er på mange måter det samme vi er på tur å gjøre med mørketida her oppe. Det var lavsesong for turistnæringa for få år siden. Nå er det høysesong med nordlysturisme. Jeg mener derfor en bare legger begrensningene selv. En må tørre å tenke stort.

Mange har pekt på olja som en mulig katalysator i Vesterålen. Nikolaysen er ikke overbevist.

– Hadde vi fått olje her så måtte det først og fremst blitt gjort på en måte slik at de kunne gå hand i hand med fiskeriet. For fiskeriet er det som skal gi oss vind i seilene og varig vekst. Det positive med en eventuell åpning av oljeutvinning vil være at en kan få inn kapital som i dag er vanskelig å få fatt på. En kunne fått på plass infrastruktur på kort tid som vi uten vil måtte bruke lengre tid på å få på plass, sier han og legger til et stort men.

– Utviklinga i Vesterålen står og faller uansett ikke på olja. Vi har nok vind i seilene fra andre steder.

Andøya

Men motgangen har vært merkbar i Vesterålen også i det siste, nå sist med den ventede nedleggelsen av Andøya Flystasjon.

Nikolaisen tror at som ved finanskrisen i 2008 vil dette åpne for muligheter.

– Hva som skjer med Andøya etter en eventuelle nedleggelse vil avhenge av hvordan andøysamfunnet reagerer, hevder han og trekker paralleller til da Øksnes-Langnes Fiskeindustri gikk konkurs i 1988. Da Startet lokale krefter opp Myre fiskeindustri, som igjen gikk konk i 2002. I dag fremstår fiskeindustrien i Øksnes som stor og sterk og en av de kjappest økende næringene i regionen.

– Den snuoperasjonen skjedde ikke av seg selv. Andøy kan ikke reddes av en eventuell redningspakke fra Oslo. Den reddes av dem som bor der. De må se mulighetene som ligger der. De har en flyplass, de har turistmagneter, de har Andøya Space Center og de har ei stor og ny havn som er nærmere fiskefeltene enn de fleste andre. I så måte er de langt bedre utgangspunkt enn det Øksnes hadde i 1988, sier han og legger fram en fremtidsvisjon.

– Kanskje vi om ti år vil se titusenvis av asiater som blir flydd inn til Vesterålen via Andøy lufthavn.

Sortland i utvikling

Utviklingen i Sortland mener han også har vært merkbar. Kanskje først og fremst på kulturfronten.

– Sortland alltid hatt en slags sannhet at det var umulig å få til ting her. Vi hadde mislykkede festivalforsøk for få år siden og en mista litt troa. Så skjedde det noe under Arctic Race da de var her første året. Da sto vi 1600 mennesker på utendørskonsert og kløp oss litt i armen at dette skjedde her på Sortland. Etter det har det skjedd ting. VG-lista ene året og nå to år med Fæsterålen. Deadline Media og media generelt har vært med å få opp troa og engasjementet.

Nikolaisen tror også dette engasjementet baller på seg.

– Den suksessen har ført til at andre følger etter. Vi ser for eksempel at Stasjonen Bar trekker tusen mennesker inn på 90-tallsfest på Sortland. Det hadde vært utenkelig for få år siden. I 1986 spilte Stage Dolls foran 600 mennesker på Sortland. Det var publikumsrekord her fram til 2013. Det sier litt om utviklingen de siste par åra.

– Må legge til rette

Når det gjelder utviklingen av Sortland som handelssted, mener Nikolaisen at man er inne i en kritisk fase.

– En kan diskutere om storhandel og slike konsepter er rett vei å gå. Det skal ikke jeg legge føringer for. Det som er viktig er at ikke det er kommunen som legger begrensninger for hva som skal skje. En kan ikke lage en byplan som er gått ut på dato før blekket er tørket, sier han med klar referanse til byplanen i Sortland som gikk gjennom i fjor og som kun tillater to storhandel-konsepter innen 2027. Allerede nå er to konsepter under oppføring.

– Det kan ikke være slik at en må vente til 2027 før en kan si ja til en stor etablerer som vil gjøre noe spennende på Sortland eller andre plasser. Her må en som kommune være mer ambisiøs og legge til rette nå. Om ikke risikerer en at en kommer i bakleksa og blir lagt bak andre handelssenter i regionen.

Fritida

Det blir mye jobb på Eirik. Men han har etter han flyttet hit også mer tid til familien. I tillegg har han begynt å bevege seg på to hjul.

– Etter korsbåndskaden i 2002 slet jeg lenge med kneet og trengte å finne en annen måte å trene på. Da jeg kom hit i 2008 begynte jeg og en kompis å sykle. Første gang på en tung jernsykkel rund Vikeidet 40 kilometer var et slit. I dag er det å sykle 14 mil ikke noe problem. Det er en fin måte å tømme hodet på og holde seg i form, sier han.

Og sykkel er også viktig når feriemål skal velges.

– Jeg sitter gjerne og ser på mulighetene for å sykle når feriemål skal velges. Jeg klarer ikke å ligge to uker på stranda. Jeg må ut og bevege meg. Det å sitte på sykkelen er en fin måte å komme seg ut og oppleve et land på. Å sitte på en kafé i en liten landsby på Mallorca er mer spennende enn å sitte inne i de mest turistbefengte byene. Det er noe som gir meg langt mer, sier han.

Så gjenstår det å se om Vesterålen blir som den lille landsbyen på Mallorca i fremtiden, eller om det blir en turistmagnet med hoteller og all inclusive. Eirik Nikolaisen har i alle fall klokkertro på fremtida.