Svein Gunnar Kristensen fra Holmstad har mer enn 900 dager bak seg ute på internasjonale operasjoner, og ble tildelt medalje med to stjerner.
Den eneste som har vært lengre ute på internasjonale oppdrag er Per-Olav Abelsen, som har over 1350 dager på FN-oppdrag.
Trivdes veldig godt
Svein Gunnar Kristensen var i Libanon i 1988, 89-90 og i 95-96.
– Jeg var der i tre kontigenter til sammen i Libanon, og var i Jugoslavia i åtte måneder, sier Kristensen som var 22 år gammel da han reiste ut for første gang i 1988.
– Det var en bra opplevelse, jeg trivdes veldig bra og det var derfor jeg dro ut flere ganger og var i samband. Den norske bataljonen, Norbat hadde avdeling også sammen med andre land som Finland og lå veldig høyt plassert, på mellom 700 og 800 meter var de høyeste posisjonene. De høyeste observasjonspostene var på 1400 meter, sier han.
– Andre gang jeg var der var jeg på operasjonsrommet til bataljonen, da var vi mye rundt omkring og prata med folk, for å slippe å ta alt over radio og for å bli kjent med dem. Alt av meldinger kom inn til oss på operasjonsrommet og så var det vi som skulle sette og kalle ut de ressurser som trengtes i de enkelte situasjoner, sier han.
Kristensen sier at han aldri følte seg utrygg i Libanon, mens situasjonen i Jugoslavia var mer ubehagelig.
– Jeg var i førstekontigenten i Sarajevo i 1997 og da følte jeg meg utrygg, sier han.
Samhold og kameratskap
– I Libanon trivdes jeg utrolig godt. Det blir et veldig samhold innad i avdelingene som er helt fantastisk. For to år siden hadde vi en reunion på Forsvarets veteransenter i Kongsvinger. Der traff jeg folk som jeg ikke har sett på 25 og 26 år. Etter de innledede høflighetsfrasene var alt akkurat som før, det var helt fantastisk, sier han.
Kristensen var i skarpe situasjoner, men forteller at han ikke har vært redd. Mesteparten av skytsen skjedde over hodene på den fredsbevarende norske styrken.
Artilleridrønn
– Jeg husker at de skaut over hodet på oss med granater, det smalt godt, sier Edvard Benjaminsen fra Leknes, som også har erfaring både fra Libanon og Jugoslavia.
– Det gikk døgnet på tamp av og til, når de israelske styrkene skaut over oss, i 1992 i Libanon. Det skumleste var i grunnen det som kom i retur fra Begal, såkalte ”katusjer”, heimelaga raketter. Vi bare hørte at de kom, så ble det et hull i jorda. De sikta seg inn på steiner og fyrte av, og håpa at de traff. De bommet som regel, sier han.
Disse rakettene var ikke myntet på Notbatt, men på den israelske hæren. Som visste å svare på beskytningen.
– Når de fikk èn ned fra nord, så var det 300-gangen tilbake. Du blir vant til det til slutt, når de skyter på natta så våkner du ikke av en gang av artilleridrønnene, sier Kristensen.
– Uvant å være i krigssituasjon
Benjaminsen har akademisk utdannelse og er veterinær, og hadde majors grad. Han var veterinær i hygienelaget i sanitetstroppen.
– Å komme ned dit var litt uvant og fremmed, å komme i en slik internasjonal FN-operasjon der de kjørte rundt med stridsvogner og var pansret. Når du plutselig kommer ut i en krigssituasjon, som er noe du aldri har vært i nærheten av før, så er det uvant, sier han.
– Javisst, det var et lite kultursjokk å komme ned dit, sier Svein Gunnar Kristiansen.
Kontakten med sivilbefolkninga er noe som har gjort inntrykk.
– Det virket som man kom til en litt håpløs situasjon der folk ikke hadde de store håp om ei lysende framtid. Som veterinær er det jeg husker best den kontakten vi fikk med sivilbefolkninga, det gikk nesten ikke en dag uten at det kom en bonde med ei geit, en sau eller ei ku som var sjuk. Jeg har aldri opplevd å bli sånn satt pris på i jobben som jeg ble der nede, sier Edvard Benjaminsen.
Gjestfritt og vennlig folk
Det norske hovedkvarteret lå ved byen Ebel es-Saqi.
– Selv om det er 20 år siden Norge trakk seg ut, så går folk fortsatt i 17. mai-tog der. Vi hadde et veldig godt forhold til lokalbefolkningen, sier Svein Gunnar Kristensen.
Edvard Benjaminsen var flere ganger i Israel og reiste også til Jordan og Egypt på perm.
– Når jeg kom heim synes jeg på en måte at jeg visste litt hva Midtøsten er. Jeg fikk i alle fall en respekt og kjærlighet til landet og til folket du traff. Det er et veldig gjestfritt folk, og jeg har et veldig positivt inntrykk av de sivile i Libanon. Man sier nordlendinger er gjestfrie, men i Libanon er de nok mange hakk mer. Det gikk ikke an å komme inn i et hus uten å bli bydd på noe, sier han.
– På tide
Dagens markering med medaljer til veteraner som har vært i internasjonal tjeneste, skjer over hele landet. Å få en hedersbevisning for innsatsen, synes de to er på sin plass.
– Jeg må si at det er på en måte på tide. Da jeg kom heim første gang i 1988 var det et brev i hånda, å levere inn utstyret dagen etterpå, og hadet! Det var ingenting etterpå, sier Svein Gunnar Kristianaen.
– I 1995 var det blitt bedre, da var vi i tre døgn på Gardermoen og fikk debrief og fikk pratet med leger og de ressursene vi hadde behov for å prate med. Det er blitt bedre, på en måte, i Forsvaret, sier han.