Veien fra en drøm til en OL-søknad er lang. Lang og kronglete. Er det noen grunn til at landsdelen bør gjøre det?

Det er mange argumenter mot. Prisen. Etterbruken. IOC-korrupsjonen. Samtidig er det to knallsterke argumenter for. For det første ville vi kunne lage et OL verden før har aldri har sett. Og for det andre ville et OL kunne samle Nord-Norge og utvikle oss til den spydspissen Norge trenger i overgangen fra oljealderen til noe annet.

Da vi prøvde sist var signalet fra IOC entydig: Kompakte leker. Alt på ett sted. Alt annet kan dere bare glemme. Derfor måtte vi lage en OL-søknad som sirklet rundt en by, Tromsø. Tromsø 2018 leverte en meget god søknad med en tydelige miljøprofil og med anlegg stort sett i gangavstand fra hverandre. Den økonomiske kvalitetssikringen viste at vi traff like godt eller like dårlig som det Norges Idrettsforbund og Oslo2022 gjorde noen år senere.

Tromsø-søknaden var dessverre sjanseløs. Skal du få staten til å plukke opp en så stor regning, må norsk idrett stå samlet. I forhold til Tromsø sto aldri norsk idrett samlet. NIFs fremste ledere mislikte sterkt at Tromsø vant knepent kampen om å bli NIFs kandidat. I årene etterpå gjorde de alt de kunne for å underminere søknaden. Mens de noen år senere kastet millionene etter Oslo2022 - penger og champagne - ga de ikke en eneste krone til den nordnorske byens søkeprosess. Vi fikk knappt være med til Bejing for å promotere Tromsø, mens de samme NIF-lederne lagde et eget norwegian hous og serverte mat og drikke for millioner fire år senere for å promotere Oslo i Sochi.

Det kler oss ikke å være bitter. Jeg tror likevel vi skal ha med oss at det er stor fare for at en eventuell ny OL-søknad fra nord vil møte den samme motstanden. Det er så mange sterke interessenter rundt Holmenkollen/Oslo, Kvitfjell/Lillehammer, Bergen/Voss og Trondheim, at jeg ser det som utfordrende at landsdelen med 9,2 prosent av Norges befolkning skal få den unisone støtte vi faktisk vil trenge for å vinne fram internasjonalt.

Jeg er 100 prosent sikker på at det i løpet av de neste to-tre åra vil stå opp en koalisjon med norske politikere og idrettsledere som vil lansere OL ulike steder i landet. Før vi er i nærheten av å søke mener jeg Norge må sende ut noen grunnleggende forutsetninger for at det i det hele tatt skal være aktuelt:

  • IOC må transformeres fra en gjennomgripende udemokratisk og lukket organisasjon til å bli åpen, inkluderende og demokratisk. Medlemmene skal velges av landenes idrettsorganisasjon og ikke utpekes av enkeltmedlemmer, slisk som i dag.

  • Avstemningene om hvor OL skal være, må være åpne.

  • Luksus og unødvendig pengebruk må prelles bort.

Deretter må Norge spørre: Hvor i landet vårt får vi mest ut av et OL? Svaret vil være Nord-Norge: Det som er Norges viktigste utenrikspolitiske satsingsområde. Her kan vi vise verden at økonomisk utvikling kan være grønn og bærekraftig. At vi kan skaffe verden mat og energi uten å ødelegge klima.

Denne gang bør det være ulike regioner og byer i Nord-Norge som utgjør vertskapet. Skiskyting i Mo i Rana, skøyter i Bodø, alpint i Narvik, brettkjøring i Svolvær, langrenn i Tromsø og hockey i Alta kunne være en mulig kabal.

Fram til det i det hele tatt måtte bli aktuelt, har vi en annen ganske så viktig oppgave å samle oss rundt: At hele Nord-Norge heier fram et alpin-VM i Narvik.