I disse eventyrlige skreitider der tonn etter tonn skyller inn over Andøys fem fiskemottak, har vi samlet kaiformennene på Andenes til en prat om hvordan livet arter seg fra januar til påske.

Andøys tøffeste jobb

Mange vil si at denne gjengen har Andøys tøffeste jobb fra slutten av desember til påske. Trond Alsos (53) har vært kaiformann på Andenes fiskemottak siden 2010. Før den tid hadde han samme jobb på Andenes Havfiskeselskap. Han har over 30 års fartstid i fiskerinæringa. Willy Skog (56) har vært kaiformann på Jangaard Export, Framnes siden 2002. Totalt har han 38 års fartstid i fiskerinæringa. Stein Jakobsen (43) har vært kaiformann på Jangaard Export, Sjøanlegget siden 2012. Han har vekslet mellom å jobbe som fisker og kaiarbeider i hele sitt yrkesaktive liv.

En kaiformann er det nødvendige bindeleddet på kaia for å sørge for at hverdagen går i hop. Det gjelder blant annet fordeling av arbeidsoppgaver, logistikk, samt oppfølging av kjøp og salg. Trond sier at livet dreier seg om tre ting i denne hektiske perioden.

– Spise, jobbe, sove. Det er det ting går ut på, sier Trond.

– Gleder meg hele året

Stein sier smilende at det blir en livsstil.

– Du går og gleder deg til denne tida her. Klart man gjør. Det skjer noe. Det er ei utfordring, sier Stein. Det blir fort litt action i forhold til uroligheter om råstoff, tonnasje og priser.

– I utgangspunktet er det kniving om hvert kilo råstoff. Det blir verre og verre å få tak fisk i disse tider med færre og færre båter. Deretter har du arbeidsstokken du skal holde rede på og følge opp. Dernest logistikken. De som uttransporterer fisken, ikke minst, sier Stein.

Alt svirrer i hodet

Willy forteller hvordan alt svirrer i hodet. Det er hektisk.

– Folk i jobb. Fisk til kaia. Pakking. Fisk ut igjen, sier Willy. Stein sier at det hender han går og legger seg hjemme i tolv-ett tida på natta og lurer på om han har husket på det og det.

– På vinteren har du denne jobben 24 timer i døgnet. Er du hjemme må du være på mobilhold hele tiden. Når det står på er det fart, smiler Stein. Han tror kanskje Trond føler det enda sterkere på kroppen, siden Andenes fiskemottaket sender mesteparten av fisken ut fersk.

– Ja, det kan bli opp i åtte vogntog i løpet av en dag. Det merkes, sier Trond.

Har det i blodet

Stein og Willy samarbeider siden Sjøanlegget og Framnes har samme eier og er ett selskap.

– Vi savner ofte denne tiden ellers i året når det er roligere. Da snakker jeg med Willy og sier at det skulle ha vært januar nå og fullt trøkk. Det er en livsstil. Vi har det i blodet, og går bare og venter på at det skal «smelle», sier Stein.

– Adrenalinkick?

– Nei ikke helt. Adrenalin er mer den følelsen du får i forbindelse med jakt. Dette er på en annen måte, sier Stein.

Han sier at det også er blitt en del papirarbeid å holde rede på.

– Arbeidstilsynet er blitt strengere og legger begrensninger på hvor mye folk kan jobbe. Tidligere var det vanlig at arbeiderne hadde flerfoldige antall overtidstimer i løpet av et år. Det er borte nå. Nå må du legge opp et løp med to arbeidsteam som avløser hverandre. Da er du mer avhengig av flere folk som kan alt, sier Stein. Trond sier at arbeiderne ønsker å jobbe mest mulig, og samtidig sammenligner de med hverandre for å sjekke at alle får jobbet like mye.

– Bemanningsbyrået fra Litauen er pålagt å følge norsk lovgivning. Vi har fått til et innregistreringssystem som går på fingeravtrykk, slik at de kan sitte i Litauen og følge med arbeiderne sine, sier Trond. Nå har han et ønske om at det skal settes fart i havneutbyggingen.

– Jeg synes det burde ha vært stått mer på fra lokalt hold for å få fortgang i prosessen. Nyhavna sliter med dybdeforholdene. Det begrenser mulighetene på det vi kan ta imot av råstoff fra større båter, sier Trond. Han mener standarddybden i hele havna burde ha vært syv og en halv meter. De tre er enige i at selv om de egentlig er fra to ulike selskap, konkurrerer de ikke om råstoffet seg imellom.

Fokus på flere utenfra

– Vårt fokus er hele tiden å få flere fremmedbåter utenfra, og ikke fra hverandre, sier Stein. Han viser til at Sjøanlegget bare har sesongåpent, siden de baserer driften på fremmedbåter. De lokale store båtene er solgt ut. Trond sier at det bare er fire snurrevadbåter igjen på Andenes nå. En av dem ligger ute for salg.

– Mange tusen tonn med torskekvoter er solgt ut av kommunen de siste årene, sier Trond.

Likevel er han ikke bekymret for framtida.

– Fangstene har gått opp. Nå er det helt normalt at en båt kan levere 40–50 tonn. Slike fangster ble det avisskriverier om tidligere. Flåten er større og mer effektiv. Vi ligger strategisk plassert, så råstoffet vil fortsette å komme, avslutter Trond.