Da de overtok gården på Frøskeland i 1972 stod det kun et gammelt fjøs her, og jordene rundt var ikke oppdyrket for fôrproduksjon, de var sump og myr. I løpet av en mannsalder har de to bygget opp melkebruket, med både nytt fjøs, uthus og hus. Opp gjennom årene har de hatt mellom 25 og 27 melkekyr, og er blitt prisbelønnet som leverandører av elitemelk.
Hardt arbeid
Fra nyttår av la de ned melkeproduksjonen, kvota er nå leid ut til Daniel Lagesen i ti år.
– Det er hardt arbeid å bygge opp en hel gård, og fellesbeite og den type ting, Det har vært mye arbeid, sier Arne Hansen som også driver Hansen & Co Landbruksselskaper, som selger brukte lastebiler og landbruksredskaper.
– Firmaet har jeg hatt like lenge som gården, vi importerer landbruksredskaper fra Finland, og jeg skal fortsette driften av firmaet, sier Arne.
Inger-Grethe har vært mer enn bondekone, hun var fram til i fjor høst leder av Senterpartet i Sortland og har 24 år i politikken bak seg, som kommunestyrerepresentant, i formannskap, komiteleder og som heltids politiker på fylkestinget for Sp.
– Jeg var i kommunestyret fra 1991 til 1995, og deretter fra 2003, og åtte av årene var som heltids politiker, jeg ble frikjøpt for å være på fylkestinget for Sp, sier Inger-Grete som er samfunnsengasjert, og har vist at hun har sine meningers mot. Temperament har også den blide rødtoppen, som for øvrig akkurat et hjemkommet fra isbading, som skjer fra Lundebrygga i Eidsfjorden, i regi av Rått & Vått isbadeklubb.
– Det var fem grader i vannet i dag. Plussgrader! humrer Arne.
– Ble fly forbanna
Inger-Grethe fikk oppmerksomhet fra store deler av landet etter at hun skrev et rasende brev til daværende landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp). Melkebonden fra Frøskeland var blant mange bønder som reagerte kraftig på de nye etterutdanningskravene fra Mattilsynet.
«-For første gang i mitt liv har jeg har fått en psykisk knekk. Aldri har jeg følt meg så krenket. Det går på æren løs,» skrev hun.
– Jeg ble fly forbanna, jeg hadde landbruksskolen etter å ha tatt den på slutten av 80- tallet også skulle ikke det være nok? Mens elever som gikk ut av landbruksskolen, de skulle slippe det nye kurskravet. Jeg hissa meg skikkelig opp, det får være grenser! Ikke for det, folk skal kunne det de holder på med. Men det kunne vi og det hadde vi jammen bevist med utmerkelser og alt som var, sier Inger-Grethe.
Hun ler og sier det ble litt oppstyr. NRK var blant de som omtalte saken. Det hører med til historien at det ble ikke noen ordning med krav om kurs for bøndene.
– De ringte med til og med fra en radiokanal i Trondheim, sier hun.
Guttejenta som var med overalt
Som dialekten røper, er hun ikke innfødt vesteråling, men tilflytter. Barneskoene, eller mer korrekt i hennes tilfelle,støvlene, trådte hun på Holmestrand i Vestfold. I søskenflokken var de fire jenter.
– Og jeg var liksom gutt, jeg var ei skikkelig guttejente som var med pappa overalt, i skogen og på jakt. Jeg gjorde våronn, kjørte traktor og var med i fjøset og med i skauen, sier Inger-Grethe. For ei som er født og oppvokst på gård, og alltid har hatt dyr rundt seg, var yrkesvalget ganske naturlig.
– Men jeg synes det er ganske deilig nå når det ikke er melking. Man merker jo at man savner meierioppgjørene, men det er veldig fint å bare ha ungdyr, sier hun.
Akkurat nå i fjøset er det 25 etter at et av dyrene ble sendt på slakt forleden. Ekteparet planlegger å forsettte ¨ha ungdyrene i ett, kanskje to år til.
– At det ikke blir en så brå overgang for oss, sier Arne.
På Norge Rundt
I et innslag på Norge rundt 24. juli i 1987 kommer det et innslag som heter Sortland – barn og landbruk.
– Det var noen slektninger som fant det igjen på nettet, det er litt morsomt å se, sier Inger-Grethe som i innslaget snakker om at gården er en farlig lekeplass under slåttonna, og at ungene ikke kan holdes innomhus heller under hele slåtta. Problemet var at uten sommeråpen barnehage var det ingen til å passe på barna.
I innslaget forklarer hun at fôrhøsteren er i drift nesten døgnet rundt, og at en gård er et ideelt oppvekstmiljø, om faremomentene blir fjernet, som er alt fra de store landbruksmaskinene til kjemikalier som brukes. Og at en gård faktisk er en bedrift, der det må tilrettelegges best mulig. Men det nytter lite å henge opp varselplakater, eller ringe etter verneombud.
Onnebarnehage
– Det er enklere å fjerne ungene fra gården. Og det var bondekvinnene selv som tok initiativet. Vi fikk barnehagen til å ha åpent om sommeren og kalte det for en onnebarnehage, slik at ungene på gårdene ble plassert der og var vekk fra bedriften. I én måned var 12-15 unger fra gårdene rundt Frøskeland i barnspehagen, og det var en adskillig tryggere hverdag, sier hun.
På Norge Rundt innslaget er dattera Marit 5 år gammel, de er til sammen tre jenter med Karianne og Tove, og i familien er det nå åtte voksne og små barnebarn.
– Etter hvert ble det åpent hele sommeren i barnehagene, men på den tida der var det veldig stort behov, sier Inger-Grethe som reiste rundt med en film og snakket om temaet for å inspirere andre gårdbrukere.
– Du skjønner jeg har vært så mye alene, siden hun har fartet rundt at det ble ikke mulig med mer enn tre unger, spøker Arne.
Stabil produksjon
Inger-Grethe mener med hånda på hjertet at hun har vært en ærlig politiker. Selve essensen i Senterpartiet, den distriktsvennlige holdninga og tesen om at hele landet skal tas i bruk, finner god klangbunn i hjertet. Hun har også stor sans for at Sp var soleklare i spørsmålet rundt Andøya flystasjon.
Landbrukspolitikken står sentralt i partiet. I Vesterålen er det flere bønder som satser, og det investeres i nye driftsbygninger. Samtidig er utviklingen at det blir færre bønder.
– Det som vi ser er at produksjonen holder seg ganske stabil men det er ikke så mange fjøs som det var før. De som driver med ku i dag har store robotfjøs, og dette med robot er noe som har kommet veldig fort, sier hun.
– Jeg tør nesten ikke si det, men i en viss grad er det en stor overinvestering i landbruket i nord, det blir større og større maskiner og det går nesten ikke an å komme på jordene med dem. Vi mener utstyr og maskiner bør passe til de markene og jordene man har, for det blir fort for stort og for tungt, sier han.
– De som satser de satser utrolig stort og satser mye penger. Men det hører vel til ungdommen å tørre, smiler Inger-Grethe.
Hun legger til at de har bygd opp alt som er på gården, de bygde fjøset i 1978 men har ikke utvidet siden den gang.
– Hvorfor alltid større?
– Vi har øka melkeproduksjonen ganske mye, men ved å bytte ut okser med kyr. Vi har produsert ganske mye melk, sier hun, som mener at det er fullt mulig å være lykkelig som liten. Eller mellomstor.
– Jeg har lurt på hvorfor det er så om å gjøre at en skal øke og øke og bli større og større og mer og mer hele tiden. En blir liksom aldri fornøyd. Det liker jeg ikke rett og slett. Jeg synes for eksempel en som driver oppdrett og har fått konsesjoner og driver bra, bør være tilfreds. Men man er ikke fornøyd om en ikke får flere områder og mer og mer, sier hun.
En livsstil
Bondekvinnen har filosofert mye over hvem som burde drive gård og hvem som ikke burde.
– Fordi det er en livsstil, du må ha veldig lyst til det. Og du må være glad i dyr. Du må ha noen egenskaper for å få det til og drive på et skikkelig vis. Hvis du ikke velger det fordi du har lyst, skal du ikke velge det, sier hun.
Ingen av de tre døtrene har så mye som luktet på det å overta gården på Frøskeland.
– Jeg synes det er litt rart, vi var fire søstre og alle har drevet gård. Men en skal ikke bestemme hva ungene skal gjøre. Det ville aldri noen fått lov til, å bestemme over meg, og de skal slippe at jeg gjør det, smiler Inger-Grethe.
Som gårdbruker er du din egen sjef, det er ingen som står over deg og passer på at du kommer deg på jobb. Da er det en fordel å vite hva man går til.
– Jeg visste virkelig hva jeg gikk til, vi hadde kuer, hest og høner og jeg hadde litt sau da jeg vokste opp, sier hun.
Arbeidsintensivt
Å være bonde betyr dessuten en stor mengde arbeid. Sommer er ikke ferietid, men slåtta.
– I hvert fall mener jeg at du aldri har ingenting å gjøre, som bonde. Men pusterom har vi hatt, og jeg synes vi har hatt det bra. Det har alltid vært mye å gjøre, men jeg har alltid syntes at det er greit. Vi har aldri misunt andre ferie og fri, sier de.
I tillegg til å bygge opp gården var de med og bygde opp fellesbeite, der kyrne ble sendt på sommerferie til Osvolldalen.
– Det var veldig fint å sende kuene opp dit, der ble de melka fra begynnelsen av juni til første uka i september. Det var ei veldig bra ordning, der er lagt ned mye arbeid og kapital i å dyrke opp jorda og bygge fjøset, sier de.
På det store området var det 5 gårdbrukere som hadde kyrne sine. Deretter la en ned drifta, og de siste årene har det vært fire deltakende gårder. I år blir første året der ingen skal ha kuer på fellesbeitet.
– Vi har slutta og Lagesen har fått seg melkerobot, så dette blir første året det ikke blir brukt. Det var ei flitt ordning, vi hadde to avløsere som melka, også jobbet vi i tillegg hver vår helg, sier Inger-Grethe.
Granskogens talskvinne
Inger-Grethe er over gjennomsnittlig glad i skog, og har markert seg som barnåltrærnes talskvinne. Hun sitter i styret i Allskog, samvirket som Lofoten og Vesterålen skogeierforening er en underavdeling av. I denne lokalforeningen er hun leder, og gleder seg over en medlemsvekst og større interesse i takt med tømmerhogst har tatt til i regionene.
– Grana vokser innmari godt her, det er veldig fint å gå en tur og se hvordan den vokser. Skogen er en kjemperessurs. Den binder CO2 og vi har store områder vi kunne utnytta bedre ved å plante skog, sier hun.
Mye av fjøset og redskapshuset på gården, er bygget opp med tømmer fra hennes heimgård. Det ble planta mye gran på 1970-tallet, og en periode før det like etter krigen. Det tar tid før skogen er hogstmoden og kan høstes.
– Derfor har man den spesielle ordningen i skogbruket, fordi den som planter sjeldent er den som får hogd. Jeg planta litt gran før 2000, og jeg peller tyttebær i det området, det er fint og flott beite for dyr og masse bær. Så blri det en del år når tømmeret blir større der det blir mørkt og lite i skogbunnen. Når skogen begynner å bli gammel kan man plukke sopp. Det er faktisk ikke så mange år der det er helt ugjennomtrengelig, men det er noen år, sier hun.
Øker medlemstallet
Rundt 30 stykker er med i Lofoten og Vesterålen skogeierforening og det er blitt mye mer hogst. Skogsmaskinen som opererer i regionene er fullbooket året rundt nå.
– Vi har økt medlemstallet mye, fordi folk ser at det er lurt å være medlem når man skal begynne med hogst. Det er ikke så mange som har erfaring med å ha granskog flere har erfaring med å ha bjørkeskog, sier hun.
I 11 år var Inger-Grethe i styret i Nordland bondelag.
– Jeg synes det har vært veldig flott. Givende. Det å være bonde er egentlig et ensomt yrke, du har ikke kolleger p på samme vis som en annen arbeidsplass. Det har vært veldig fint å engasjere seg i saker som man brenner for. Og det var veldig naturlig for meg å gjøre det, sier hun.
Nå som det er litt roligere dager, har Inger-Grethe anskaffet seg et drivhus, der det også går i grønt. Arne på sin side har planlagt guttetur til Tromsø på Harley Davidson, interessen for å kjøre motorsykkel har de begge.
– I sommer skal vi kjøre til Andøya og Senja rundt, det er en veldig fin bil, sier Inger Grethe, som fortsatt må tåle latter fordi hun i vanvare kom til å kalle den rå Mustangen for «en sånn derre hestebil».
Et bra team
På peishylla står sølvtina etter at de var de første som leverte elitemelk sammenhengende i fire år etter at man gikk over til Meieri Nord, etter at Sortland meieri var nedlagt. Og bilde av premieoksen som ble satt i avl, med tilhørende diplom har også hedersplass.
– Egentlig har Arne og jeg vært et bra team, Arne er kjempeflink til å holde ting i orden og å reparere er han kjempegod på. Han er ikke noe god på å dekke på bordet, sier hun med et muntert blikk på gemalen, som parerer at det kan godt hende han har skjulte talenter i så retning, men aldri har sluppet til.
– Ting reparerer seg ikke selv. Og Arne utsetter ikke ting, jeg kunne godt tenke meg å gjøre det. Sånn «vi tar det neste dag.» Arne bare gjør det, sier hun.
– Utsettelser, det er da det begynner. Det er begynnelsen på slutten, humrer Arne.